åkle

Hovedkategorien består imidlertid av vevnader. De to trådsystemene i enhver vev kalles renning og innslag. Den enkleste måten renning og innslag kan bindes sammen på, er at innslagstrådene legger seg over og under annenhver renningstråd. Dette kalles toskaftsbinding. Ruteåklær har en type toskaftsbinding der innslaget dekker renningen helt. Det er utelukkende fargeskiftene i det diskontinuerlige innslaget som danner mønsteret. Rutevev er derfor en type billedvev, og vevingen er tidkrevende.

Å veve med mer avanserte bindinger kan gå langt hurtigere; her er det i stedet forberedelsen av renningen som krever tid. Det er også flere tråder å holde styr på under vevingen, da man i flere av åklebindingene har et ekstra sett med innslagstråder. Med dette ekstra settet oppnås mønstereffekten. Mens de ordinære innslagstrådene danner en bunnvev sammen med renningstrådene, flotterer det ekstra innslaget oppå bunnveven som mønster. Jo flere skaft vevstolen er utstyrt med, desto flere ulike måter kan grupper av renningstråder løftes og senkes på. Disse måtene utgjør antallet skiller som mønsterinnslagene kan føres gjennom. Åkleets mønster reflekterer blant annet hvor kompleks bindingen er.

De mer komplekse bindingene veves altså i kombinasjon med toskaftsbinding. Toskaftsbindingen er oftest vevd med ufarget lin- eller bomullstråd i både renning og innslag, og utgjør et enkelt lerret uten mønster i seg selv. Det ekstra mønsterinnslaget er gjerne vevd med farget ulltråd. Der bunnveven er beholdt synlig som lyse linjer og felt innimellom mønsterinnslaget, utgjør den en del av mønsteret.

Tavlebragd er en av de enkleste mønsterbindingene med en toskaftsbinding i bunnen. Det benyttes fire skaft i tavlebragd. Mønstertrådene ligger gjerne løse over ganske mange av bunnvevens tråder om gangen. Mønsteret man får består av felt med større og mindre ruter (tavler) og et forholdsvis enkelt stripespill.

I krokbragd har man gjerne tre eller fire skaft. Hyppige fargeskifter i forskjellige vevskiller skaper «krokete», horisontale striper. Vevnaden blir ekstra fast og tett, og derfor tykkere enn med andre bindinger.

Vevteknikken skillbragd har fått sitt navn på grunn av det ofte store antallet skaft og dermed skiller man har å variere med. Det er ikke uvanlig med så mange som sytten skaft. Med så mange skiller dannes to mønsterpartier, og det oppstår en vekslende ruteinndeling i mønsteret. Åklær vevd i skillbragd har som regel myldrende mønstre og varierte linjespill. Vevstolen bør være lang for å gi rom til alle skaftene, som løftes og senkes av hver sin trø i bredden.

Andre åklebindinger er for eksempel halvdreiel og rosebragd.