Énakteren Bound East for Cardiff ble spilt i et falleferdig skur i Provincetown sommeren 1916. Det er en enkel forestilling som likevel var noe helt nytt i amerikansk teater. En sjømann ligger for døden i en båt og drømmer om barndommens glade dager, mens sjøfolk av mange slag forsøker å lytte til drømmene, uten å forstå noe. Sjømannen er alene om sitt liv og om sin død, og spørsmålet blir hva som har hendt og gjort at det også for ham er natten og mørket som venter. Både scenebilde, karakterer, språk og tematisk innhold varslet noe nytt.
Det nye og revolusjonerende i O'Neills dramatikk ble bekreftet gjennom Bak horisonten (Beyond the Horizon, 1920), som regnes som hans egentlige gjennombrudd. Det var en helaftens forestilling og førte til forfatterens første Pulitzerpris. Stykket er utvilsomt en tragedie og varslet mye av det som skulle komme fra O'Neill senere. To brødre møtes etter mange år, bitre og oppgitt fordi alt de drømte om aldri ble realisert. Nå må regnskapet gjøres opp, og det viser svik og svikt på alle områder. Det er bare døden som står igjen, men kanskje finnes det noe annet og mer, bortenfor horisonten.
Den første virkelig store teatersuksessen kom med oppsettingen av Strange Interlude (1928; Selsomt mellomspill, 1966) i New York. Forestillingen tok over fem timer, avbrutt av middag for publikum. Stykket ble spilt 426 ganger her, og ble senere spilt av flere teatergrupper for utsolgte saler landet over. Det ble til og med filmatisert i 1932 med Clark Gable og Norma Shearer i hovedrollene. Dybden i O'Neills dramatekst, med dens implisitte kritikk av mange amerikanske idealer og en kompleks og problematisk undersøkelse av manns- og kvinneroller, særlig på seksualitetens område, lot seg ikke overføre til film. Skiftende tolkninger av stykket viser at det kan leses og forstås på mange måter. I samtiden var det rimelig å se stykket som en krass kritikk av mange sider ved det amerikanske samfunnet, ikke minst materialisme koblet med en form for puritanisme. Men det kan også leses i lys av Sigmund Freuds teorier der blant annet seksualdriften, uforløst kvinnelig begjær og det ubevisste må tas hensyn til.
Sorgen kler Elektra (Mourning Becomes Electra, 1931; norsk utgave 2012) er en gjendiktning i et New England-miljø av det greske Orestes-motivet. Etter komedien Ah, Wilderness (1933; Å villmark/Skjønne ungdom, 1949/1965) og den mislykkede Day Without End (1934) gikk det tolv år innen et nytt drama av O'Neill ble oppført på Broadway. Det var tragedien Ismannen kommer (The Iceman Cometh, 1939) som ble det siste nye stykket som ble oppført mens O'Neill levde. Det er uten tvil et av O'Neills mest tragiske og mest konsekvent gjennomførte dramaer der illusjoner brister når fortiden gir slipp på sine hemmeligheter. Virkeligheten er ikke til å leve med. Angst, forvirring, avmakt, løgn og forstillelse preger alle karakterene. Noen har sagt at stykket peker frem mot Samuel Becketts Mens vi venter på Godot, for også hos O'Neill vil morgendagen aldri komme, og det er bare å vente på ismannen. Med gjenklang fra greske tragedier, blant annet med bruk av kor, er det for norske lesere lettere å se likheter mellom dette dramaet og Henrik Ibsens Vildanden. Det handler om ikke å ta livsløgnen fra et menneske, for selvinnsikt er ikke til å leve med, og sannheten er ødeleggende. Ismannen kommer blander realisme med sterkt symbolske overtoner.
O'Neill hadde utvilsomt skrevet mange nok dramatiske arbeider av usedvanlig høy intensitet og kvalitet til å fortjene Nobels litteraturpris i 1936. Men den virkelige bekreftelsen på at han var dikter i verdensklasse kom i årene etterpå – med stykker som Ismannen kommer, Sorgen kler Elektra og – fremfor noe annet – Lang dags ferd mot natt. Sviktende helse gjorde at forfatterskapet ble avsluttet mer enn ti år før hans død, og mesterverket hadde han bestemt ikke skulle oppføres mens han levde. Lang dags ferd mot natt er et sterkt selvbiografisk stykke som på suverent vis makter å omgjøre familien O'Neills krise på alle nivåer til noe allmenngyldig. Det er en studie i ensomhet, følelseskulde, selvdestruksjon og manglende livsevne. I en familie der alle synes å være gjensidig avhengig av hverandre, går alt i stykker fordi samme hva man sier eller gjør, blir det sårende og skadelig. Alle i familien Tyrone – mor, far og to sønner – ligger under både for en form for livsløgn og for alkohol eller morfin. Alle slites mellom hat og kjærlighet til hverandre; de omfavner hverandre mens de roper ut fornærmelser. De hjemsøkes av spøkelser fra fortiden, slik at alt galt som ble gjort og alt man ikke gjorde, innhenter familien og fører frem mot et endelig oppgjør. Det er forståelig at O'Neill ikke ville ha dette stykket satt opp mens han levde, for uansett den dramatiske bearbeidelsen, er det hans egen familie og hans eget liv på et avgjørende tidspunkt som fremstilles. Mange kritikere har pekt på slektskapet med Ibsens Gengangere, noe som er helt rimelig. Stykkene er likevel svært forskjellige, men de har det til felles at de er mesterverker innen dramatisk diktning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.