Frank Robert

Frank Robert Olstad debuterte i et lystspill på Carl Johan Teatret i 1939. Lystspill og revyer på Chat Noir fra 1941 skapte populariteten. Chat Noirs sjef, Johan Henrik Wiers-Jenssen, syntes navnet var litt tungt for slik en spretten aktør og oppjusterte Robert til etternavn. Selv om Frank Robert Olstad forsøkte å holde på etternavnet ved andre teatre, ble han etter hvert bare Frank Robert.

Robert utvidet repertoaret i de fjorten årene på Centralteatret fra 1944. «Med dirrende lidenskap og sterkt alvor spilte Frank Robert Olstad den unge Arthur som blir angiver mot sin vilje», skrev Paul Gjesdahl om Axel Kiellands okkupasjonsdrama Hvis et folk vil leve (1946). I 1950 spilte han en birolle som grev Bonny i Czardasfyrstinnen.

Kjappheten og den sylskarpe diksjonen utnyttet Finn Bø til fulle i sine revyer på Centralteatret i 1950–1959. Etter hvert ble Frank Robert den ledende unge aktøren i operetter, som grev Danilo i Den glade enke, Eisenstein i Flaggermusen og i Sommer i Tyrol. Han var også sentral i tidlige musikalsuksesser, typisk frisk som den yre Kenneth Gibson i Call Me Madam, men også romantisk som løytnant Cable i South Pacific og farlig som den innfule J. Pierrepont i Tips om å nå til topps (How to Succeed in Business Without Really Trying), som han også gjestet Bergen med.

Frank Robert var ansatt ved Oslo Nye Teater i 1962–1968 og ved Nationaltheatret i 1958–1962 og i 1968–1988. Her leverte han elegant komediespill i stykker av Ludvig Holberg, Molière, Noel Coward og Oscar Wilde, og han var bamsefar i Dyrene i Hakkebakkeskogen og Fløyte i En midtsommernattsdrøm.

Til de alvorlige rollene hører Bérenger i Neshornet, forhørsdommeren i Raskolnikov, den fossile onkelen i Gjenkomsten, Teiresias i Kong Ødipus og Charley i En handelsreisendes død. Hans viktigste Ibsen-roller er Krogstad i Et Dukkehjem, pastor Manders i Gengangere, Rubek i Naar vi døde vågner og kjøgemesteren, Begriffenfeldt og knappestøperen i Peer Gynt. Rollen som den iskalde hevneren Gustav i Strindbergs Kreditorer brakte ham Kritikerprisen i 1974, og han var om mulig enda farligere som Satan i Kolbes reise (1986) av Åge Rønning, hans siste store triumf.

Av Frank Roberts tretten filmroller er nok dobbeltrollen som skuespilleren og skolelæreren i Fjols til fjells (1957) mest kjent. Han hadde også hovedroller i Trine (1952), På solsiden (1956) og Freske fraspark (1963). Frank Robert var Knekten i Olsenbanden møter kongen og knekten (1974) og Olsenbandens siste stikk (1999).

Frank Robert ga stemme til Ivo Caprinos Televimsen, til Reodor Felgen i Flåklypa Grand Prix (1975) og Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (1989) og til Radioteatrets ustoppelige Dickie Dick Dickens.

Av Frank Roberts femtitalls plateinnspillinger fra 1949 er de mest kjente barneviser som På sykkeltur (1954) og Egners Trikkevisa og Bamsens Fødselsdag (1952), ved siden av kabaretvisen Gresshoppen og valmuen (1953).

På Gamle revyviser (1978) fremfører han Per Kvists Du ska’kke ta det tungt min venn, og den kanskje mest populære av alle de revyvisene han selv lanserte, Finn Bøs Gutten som har vaska seg.

• Norsk teaterhistorie
• Nationaltheatret

• Larsen, Svend Erik Løken: Frank Robert i Norsk biografisk leksikon.
• Ringdal, Nils Johan: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000.