Galenos

Galenos ble født i Pergamon i Lilleasia, studerte i Smyrna i Korint og i Alexandria i Egypt, og virket deretter som lege i Pergamon. Her var han blant annet lege for gladiatorer. I år 164 ble han kalt til Roma, hvor han holdt forelesninger og ble livlege hos flere påfølgende keisere: Marcus Aurelius, Commodus og Septimus Severus.

Galenos' forståelse av verden var i stor grad basert på ideer fra Aristoteles, Platon og Hippokrates. For Galenos var Hippkorates den aller største autoriteten i medisin, og Galenos bidro til å omgjøre de fragmenterte ideene i de hippokratiske tekstene til et filosofisk system. Grunnlaget i dette systemet er de fire elementer: jord, luft, ild og vann. Videre har alle naturlige gjenstander fire kvaliteter: varm, kald, tørr og fuktig, og i kroppen skilles det på tilsvarende måte mellom fire legemsvæsker: blod, slim, gul galle og sort galle. Sykdom ble forstått som en ubalanse mellom de fire legemsvæskene i kroppen. Denne teorien kalles gjerne humoralpatologien, og Galenos' versjon av den bygget i stor grad på ideer fra Hippokrates.

I tillegg til å bygge på Hippokrates la Galenos selv stor vekt på direkte observasjon av naturen. Han studerte dyrs anatomi og gjorde vivisektoriske forsøk for å løse forskjellige fysiologiske og patologiske problemer. Derimot hadde han i liten grad anledning til å dissekere mennesker, og hans anatomiske beskrivelser inneholdt en del feil som skyldtes at de var basert på dyrs anatomi, som han så overførte på mennesket.

I tidlig middelalder var Galenos' innflytelse i Vest-Europa liten, men manuskriptene ble ivaretatt av arabiske lærde, og av greskspråklige lærde i Bysants. Fra 1000-tallet ble disse tekstene bedre kjent i det katolske Europa, og Galenos' innflytelse ble etterhvert uovertruffen (Les mer om 1100-talls-renessansen). Hans anatomiske, fysiologiske og patologiske arbeider dannet grunnlaget for all medisinsk viten til langt opp på 1600-tallet.

Perioden for Galenos' innflytelse har ingen brå slutt. På 1600-tallet presenterte blant annet Andreas Vesalius' og William Harveys nye oppdagelser, basert på anatomiske undersøkelser og eksperimenter, som bidro til å så tvil om noen av Galenos' synspunkter. Men både Vesalius og Harvey så sine arbeid som bidrag til en presisering av Galenos, ikke en avvisning av ham. Ettertiden har likevel sett nettopp deres tid som en periode der vitenskapelige argumenter basert på tekstlig autoritet i økende grad ble utfordret av argumenter basert på erfaring (empirisme).

• legevitenskap
• humoralpatologi
• typelære
• medisinsk historie