Grotten

Grotten var Henrik Wergelands bolig i årene 1841–1845. Han kjøpte tomt fra kjøpmann Simon Jacobsens løkke, tidligere kalt Froms løkke eller Grønnebergløkka. Adkomsten var opp den bratte «Skredderkneika» som han delte med selgeren i nabohuset som var tidligere skredder. Bakken ble snart til en del av Lille Parkvei, men på folkemunne både Grottebakken og Wergelandsbakken før stigningen ble utbedret og offisielt navn ble Wergelandsveien. Huset ble lagt over en kløft etter en utminert steingang hvor det ble dannet en grotte som ga eiendommen navn. I selve grotten hadde Wergeland et lite arbeidsrom og en liten samling med blant annet utstoppede dyr og mineraler.

Man har lenge ment at Wergelands hus var et meget tidlig eksempel på såkalt sveitserstil. Uten kildedekning har det også vært gjentatt at Wergeland tegnet huset selv i samarbeid med slottsarkitekt Hans Ditlev Frants Linstow. Ny forskning har derimot vist at den nåværende utformingen med forhøyet loft og utstikkende tak ikke var et radikalt nytt innslag i norsk arkitektur på Wergelands tid. Dette ble først tilført i 1847–1848 av en senere eier, cand. jur. Peder Moe. Wergelands hus var i en veletablert senklassisistisk stil med gesims som var kronet av en frontispis med lunettevindu over langveggen ut mot byen. Wergelands enke, Amalie, er eneste kjente kilde til byggeprosessen, og hun nevner bare at han «fik Handelen sluttet i en Fart og engagerede strax derefter en Bygmester». Og det er nettopp et tidstypisk byggmesterhus i passende stil til en embetsmann Grotten må ha vært på Wergelands tid, han var jo byråsjef som leder av Riksarkivet. To symmetrisk plasserte uthus om gårdsplassen på parksiden tilførte et inntrykk av herregårdsanlegg i miniatyr. Her var både stall for Veslebrunen, vognremisse og bad for husherren.

Wergeland måtte selge Grotten i 1845 på grunn av økonomiske vanskeligheter, og i de neste 80 årene var huset i privat eie. I 1870-årene kom det store endringer med blant annet de store, nåværende vinduene. Uthusene ble revet, og hovedhuset fikk store tilbygg i mur som senere igjen er fjernet. Til tross for alt dette, er det likevel i stor grad Wergelands hus som er bevart oppå hans markante grotte-fundament: Tømmerkjernen og hele første etasje med rominndelingen og store deler av detaljeringen som panelet på utsiden, og dessuten dører og listverk innvendig. Ombyggingen i 1847–1848 var så tidlig at Grotten fremdeles kan kalles et tidlig norsk eksempel på den såkalte sveitserstilen, eller mer korrekt, den nye italienske villastil fra Berlin.

I 1922 kjøpte den norske staten Grotten. Huset ble renovert og nyere tilbygg revet før huset ble tatt i bruk som æresbolig for kunstnere. Den gamle tradisjonen med å ære Wergeland på 17.mai ved å åpne hans grotte under huset for publikum, har inntil nylig vært holdt i hevd.

Følgende kunstnere har bodd i Grotten etter 1922:

• Christian Sinding, komponist, 1924–1941
• Arnulf Øverland, dikter, 1946–1968 (hans enke Margrete Aamot Øverland bodde i huset fram til sin død i 1978)
• Arne Nordheim, komponist, 1981–2010
• Jon Fosse, forfatter og dramatiker, fra 2011

• Henrik Wergeland
• æresbolig

• Bræin, Ingvild (2019). Grotten: Historia om eit hus og fem kunstnarar, Oslo: Samlaget
• Eldal, Jens Christian og Aslaksby, Truls (2020). "Henrik Wergelands 'Grotten' forsvant: Overraskende funn ved ny gransking av kildene," Fortidsminneforeningen, Årbok 2020, side 203–16