Harrow

Wealdstone var et av de første stedene utenfor sentrale London som ble utbygd som forstad omkring jernbanen, da området fikk jernbanestasjon allerede i 1837. Utover på 1800-tallet spredte rekkehusbebyggelsen seg i alle retninger fra stasjonen. Mot slutten av århundret etablerte en del industri seg i Wealdstone. Størst av disse var Eastman Kodak Company i 1891, som lenge var den største virksomheten i Wealdstone med opp til 6000 ansatte. Fabrikken ble nedlagt i 2016. Wealdstone har en stor minoritet av asiatisk, særlig indisk, opprinnelse.

I 1952 ble Wealdstone åsted for en av de verste togulykker i britisk historie, da tre tog kolliderte og 112 mennesker omkom.

Stanmore er endestasjon på Jubilee Line på Londons undergrunnsbane, og er et boligområde med boliger i øvre prisklasse, vesentlig fra tiden etter banens framføring i 1932. Området har en rekke puber, små restauranter og kafeer. Stanmore Hill er et av Londons høyeste punkter, 152 meter over havet.

Stanmore er innført som Stanmere i Domesday Book fra 1086, og beskrives som et lite fruktbart område med hede og sparsom bebyggelse – for en stor del allmenning. Fra 1700-tallet og framover fikk Stanmore et visst tilskudd av fasjonable landsteder. Golfbanen ble anlagt i 1893. Anlegget av Metropolitan Railway i 1932, i dag Jubilee Line, førte til en rask forstadsutvikling. Under andre verdenskrig lå hovedkvarteret for RAFs jagerflydivisjon i Stanmore.

Headstone er hovedsakelig et boligområde, og ble utbygd som forstad mellom 1880 og 1930. Det fredede godset Headstone Manor har en historie som går tilbake til middelalderen, og er i dag bydelens historiske museum. Husets eldste kjerne med vollgrav skriver seg fra 1300-tallet, og var en periode erkebiskopen av Canterburys residens i grevskapet Middlesex. Huset er senere blitt påbygd og ombygd på 1600- og 1700-tallet. Låven fra 1506 har fungert som distriktets tiendelåve, altså et sted der man samlet inn kornskatt.

Pinner er et boligområde med prestisjefylte skoler og en overveiende velstående befolkning. Kirken St John the Baptist ble innviet i 1321, opprinnelig som et kapell underordnet kirken St Mary's i Harrow on the Hill. Omkring kirken og stasjonen finnes en stor del av den gamle landsbyen bevart, blant annet flere bindingsverkshus. I juni holdes hvert år et marked med tradisjoner tilbake til 1336.

Pinner nevnes første gang i skriftlige kilder i 1231, da som Pinnora. Gjennom middelalderen og tidlig moderne tid ble området omkring landsbyen utnyttet som jaktterreng og til småjordbruk. Fra omkring 1800 skjedde en omlegging til større enheter og handelsjordbruk. Pinner fikk jernbane med egen stasjon i 1842 og en forsiktig forstadsutbygging kom i gang. Metropolitan Railway i 1885 satte fart i boligbyggingen, som fortsatte utover 1900-tallet. Med byggingen av boligblokker ved Rayners Lane i sør og Pinnerwood Park i nord i løpet av 1960- og 1970-tallet var området fullt utbygd som boligforstad.

• England – lokale myndigheter
• Stor-London
• London