NATO

• Belgia
• Canada
• Danmark
• Frankrike
• Island
• Italia
• Luxembourg
• Nederland
• Norge
• Portugal
• Storbritannia
• USA

¹⁾ Det gjenforente Tyskland fra 1990.

Det nordatlantiske råd (North Atlantic Council, NAC), eller Rådet, møtes i flere ulike formater. Alle medlemsland er til daglig representert ved faste utsendinger (permanente representanter, eller permrep-er) som er ambassadører. De skal i prinsippet kunne møtes raskt til enhver tid og kommer sammen minst én gang per uke. Tre ganger i året møtes medlemslandenes utenriksministere i rådsmøter i utenriksministerformat (normalt i april/mai, juni/juli og november/desember), og tre ganger i året er det møter i forsvarsministerformat (januar/februar, juni/juli og september/oktober). Tidlig i NATOs historie møttes medlemslandenes stats- og regjeringssjefer svært sjelden. Første toppmøte ble holdt i 1957 og det andre i 1974. Nå holdes toppmøter stort sett årlig. Generalsekretæren leder normalt rådsmøtene i alle de ulike formatene.

Generalsekretæren leder også Det internasjonale sekretariatet (IS), hjulpet av visegeneralsekretæren og direktøren for Det private kontoret (Private Office, PO). IS er delt i avdelinger som arbeider med ulike tema innen NATOs ansvarsområder. Etter en reorganisering i 2025 er disse (litt forenklet) avdelinger for politiske forhold og sikkerhetspolitikk (som arbeider med NATOs forhold til land utenfor alliansen), felles forsvarsplanlegging, forsvarsindustri og -innovasjon, operasjoner, cyber og digital omstilling, og etterretning og sikkerhet, samt flere andre, mindre kontorer med ansvar for blant annet juridiske og finansielle forhold. Avdelingene ledes av assisterende generalsekretærer.

Den militære organisasjonen er underordnet den sivile. Det øverste organet er Militærkomiteen (Military Committee, MC), som består av medlemslandenes forsvarssjefer (Island er normalt representert ved en representant fra utenriksdepartementet). Fra 1966 til 1996 deltok ikke Frankrike i møter i Militærkomiteen.

Militærkomiteen gir militære råd til Rådet og den kjernefysiske planleggingsgruppen, og instruerer NATOs to strategiske hovedkommandoer; Allied Command Operations (ACO) og Allied Command Transformation (ACT). Som på sivil side er det en rekke underkomiteer, kalt arbeidsgrupper, der medlemslandene forbereder saker for beslutning i Militærkomiteen.

Lederen av Militærkomiteen (Chair of the Military Committee, CMC) velges blant medlemslandenes forsvarssjefer, normalt for tre år, og leder møtene i komiteen. To norske offiserer har hatt denne stillingen: generalene Herman Fredrik Zeiner Gundersen (1977-1980) og Vigleik Eide (1989-1993).

Arbeidet i Militærkomiteen og arbeidsgruppene støttes av Den internasjonale militære staben (International Military Staff, IMS), som ledes av en (militær) generaldirektør. Som den sivile staben har den militære flere avdelinger, blant annet knyttet til planlegging og operasjoner, logistikk og ressurser, og sikkerhet og etterretning (som er en felles, sivil-militær avdeling).

Forsvarssjefene møter fast tre ganger i året, samt når spesielle saker krever et møte, i det som kalles militærkomitémøter i forsvarssjefsformat (Military Committee in Chiefs of Staff Session, MC/CS). Til daglig møter forsvarssjefenes faste stedfortredere, som kalles militærrepresentanter (MILREP-er). Som i Rådet fattes beslutninger i Militærkomiteen ved enstemmighet ved bruk av taushetsprosedyre. Dersom komiteen ikke lykkes i å bli enig, kan imidlertid formannen i Militærkomiteen fremme sitt fagmilitære råd til generalsekretæren.

NATOs kommandostruktur består av to overordnede, såkalte strategiske kommandoer med hver sin øverstkommanderende:

• Allied Command Operations (ACO) med hovedkvarteret Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) i Casteau rett ved byen Mons i Belgia.
• Allied Command Transformation (ACT) med hovedkvarter i Norfolk i delstaten Virginia i USA.

Operasjonskommandoen ACO er ansvarlig for å planlegge for og lede alle operasjoner som NATO-landene har besluttet at NATO skal lede, herunder kollektivt forsvar av alliansens medlemmer. Øverstkommanderende for kommandoen har tittelen SACEUR (Supreme Allied Commander Europe) og er alltid en amerikansk general eller admiral. Alle medlemslandene har militære representanter ved hovedkvarteret som følger arbeidet der og er forbindelsesledd mellom kommandoen og hjemlandene.

Under SACEUR hører flere underkommandoer, herunder tre regionale kommandoer: Joint Force Command Brunssum i Nederland, Joint Force Command Naples i Italia og Joint Force Command Norfolk i USA. Norge er knyttet til kommandoen i Norfolk.

Transformasjonskommandoen ACT skal bistå utviklingen av NATOs felles militære evne. Det innebærer å støtte den felles forsvarsplanleggingen, bidra til å styrke samtrening, forbedre stridsevne, samt å teste og utvikle doktriner og nye konsepter. Øverstkommanderende er SACT (Supreme Allied Commander Transformation), som siden Frankrike kom tilbake til kommandostrukturen i 2009 har vært en fransk general eller admiral. Underlagt ACT er blant annet Joint Warfare Centre på Jåttå i Stavanger.

Etter den kalde krigens slutt og oppløsningen av Warszawapakten i 1991 mente flere politikere og forskere at NATO hadde utspilt sin rolle og ville bli oppløst eller glemt. Det skjedde ikke. Medlemslandene, herunder USA, så fortsatt nytte av å opprettholde alliansen og bruke den til nye oppgaver. I løpet av 1990-tallet utviklet to nye oppgaver seg til de klart viktigste.

Den første var alliansens rolle som én pillar i det som ble omtalt som den nye sikkerhetsarkitekturen i Europa. Sammen med andre organisasjoner som blant annet Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) skulle NATO bidra til å skape et nytt Europa etter den kalde krigen. Ambisjonen i NATO var et Europa som var «helt, fritt og fredelig» (whole, free and at peace) – inspirert av en tale USAs president George H. W. Bush i mai 1989. Utviklingen av partnerskapet med de tidligere Warszawapakt-landene og senere medlemskapsinvitasjoner til disse landene, var ett element i dette (se under). Et annet var NATOs rolle i den omfattende nedrustningen på 1990-tallet. Avtalen med Warszawapakten om konvensjonell nedrustning, i form av CFE-avtalen, var et avgjørende gjennombrudd. Avtalen om å fjerne alle mellomdistansemissilene som hadde blitt utplassert på 1980-tallet, INF-avtalen, var et annet eksempel.

Den andre nye oppgaven medlemslandene ga NATO var fredsbevaring, og det som ble kalt fredsoppretting – å gripe aktivt inn i en konflikt for å stanse den. NATO-styrker ble fra 1992 i brukt i slike operasjoner i flere deler av det tidligere Jugoslavia for å hindre og stanse konflikter der (blant annet SFOR-styrken i Bosnia-Hercegovina og KFOR-styrken i Kosovo). Medlemslandene utvidet med dette alliansens formål fra å være forsvar av medlemslandenes territorium og uavhengighet, til også å omfatte aktiv innsats for å skape sikkerhet utenfor alliansens grenser. Denne utvidelsen av alliansens oppgaver både geografisk og innholdsmessig var ikke ukontroversiell, og debatten om den gikk under betegnelsen out-of-area-debatten eller debatten om NATOs rolle utenfor alliansens område.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 ble artikkel 5 i Atlanterhavspakten aktivert for første og eneste gang. Selv om USA valgte ikke å bruke NATO som plattform for sin militære reaksjon på angrepet den 11. september, ble hendelsen startskuddet for en vesentlig utvidelse av NATOs operasjoner ute i verden. NATO tok i august 2003 over kommandoen for stabiliseringsstyrken ISAF (International Security Assistance Force) i Afghanistan. ISAF fikk mandat fra FN i desember 2001 (se Krigen i Afghanistan). Ved utgangen av 2014 ble ISAF erstattet av RSM (Resolute Support Mission) som var en langt mindre operasjon der målet i hovedsak var å støtte oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker. I august 2021 kom også RSM til en brå slutt da Taliban tok tilbake makten i landet.

ISAF og senere RSM var de viktigste av en rekke NATO-ledede operasjoner rundt omkring i verden etter 2001. Operasjonen mot Libya i 2011, Operation Unified Protector, og den sjømilitære operasjonen utenfor Afrikas horn fra 2009, Operation Ocean Shield, er andre eksempler. Der out-of-area-debatten på 1990-tallet hadde dreid seg om hvilken rolle alliansen skulle ha utenfor NATO-landenes territorier i Europa, dreide denne debatten seg etter 2001 om hvilken rolle alliansen skulle ha utenfor Europa (eller det euro-atlantiske området som det gjerne ble formulert). Som på 1990-tallet, var konklusjonen at NATO ble gitt nytt ansvar.

Etter den USA-ledede invasjonen i Irak våren 2003 ble samholdet i NATO satt på prøve da flere land, med Tyskland og Frankrike i spissen, var sterkt uenige i angrepet. Tyrkia krevde i forkant konsultasjoner med de øvrige medlemmene med basis i artikkel 4 i Atlanterhavspakten, fordi landet fryktet angrep dersom USA brukte baser i landet for å invadere Irak. Etter invasjonen har NATO i perioder støttet opplæringen av irakiske sikkerhetsstyrker, noe også Norge har bidratt til.

I tillegg til medlemslandene har NATO en rekke partnerland som samarbeider med alliansen på ulike nivå. Tradisjonelt har partnerne hør til i fire geografisk baserte grupper, og samarbeidet i stor grad styrt av hvilken gruppe partnerlandene tilhørte. Over tid har imidlertid partnersamarbeidet blitt et mer individuelt forhold mellom partnerland og NATO. Fra 2021 har partnerland blitt enige med NATO om individuelt tilpassede partnerskapsprogram (Individually Tailored Partnership Programme, ITPP), der partnerlandene velger fra en «meny» av mulige samarbeidsfelt.

Den største av de geografiske gruppene er Partnerskap for fred (Partnership for Peace, PfP), som ble opprettet under NATO-toppmøtet i Brussel i januar 1994. PfP er et samarbeidsprogram mellom NATO og ikke-NATO-land som er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). PfP-programmet var opprinnelig ment å imøtekomme ønsket om å utdype samarbeidet med landene i det tidligere Øst-Europa, samt å være et alternativ til medlemskap for de landene som ønsket å bli medlemmer av NATO etter Warszawapaktens oppløsning i 1991. Senere ble PfP i stor grad en slags «førskole» for landene som ønsket å bli medlemmer av NATO. Alle 16 landene som har blitt medlem i NATO siden slutten av den kalde krigen, var først med i PfP.

Middelhavsdialogen (Mediterranean Dialogue, MD) ble også opprettet i 1994 og er NATOs plattform for samarbeid med sju land rundt Middelhavet. MD har flere fellestrekk med PfP, men har alltid vært mindre aktivt. Den tredje geografiske gruppen er Samarbeidsinitiativet fra Istanbul (Istanbul Cooperation Initiative, ICI). ICI ble opprettet på NATO-toppmøtet i Istanbul i 2004, som forklarer navnet. Det omfatter fire golfstater: Bahrain, De forente arabiske emirater (som kom med i 2005), Kuwait og Qatar.

Den siste gruppen kom til i 2006 og het opprinnelig Kontaktlandene (Contact Countries), men navnet ble etter kort tid endret til Partnere over hele verden (Partners across the globe). Gruppen omfatter ni land hvorav ett medlem, Afghanistan, ble suspendert da Taliban tok makten i 2021.

I mange år var NATOs partnerskapssamarbeid tett knyttet til den NATO-ledede operasjonen i Afghanistan – ISAF og senere RSM. Svært mange partnerland sendte bidrag til disse operasjonene (og andre), noe også NATO aktivt oppfordret dem til å gjøre. Noen partnerland deltok i de mest krevende delene av operasjonen. Australia, som mistet 41 soldater i ISAF, tok en lederrolle blant partnerlandene og krevde at de måtte få være med på å bestemme over utviklingen av operasjonen. NATO-landene godtok dette, og begynte å invitere deltakere i NATO-ledede operasjoner til møter i NATOs råd i ulike format, også toppmøter.

Siden 2014 har NATOs partnerskapssamarbeid i større grad vært rettet mot samarbeid med partnere for å møte felles trusler eller utfordringer, herunder fra Russland og Kina. Finland og Sverige var, frem til de ble medlemmer, NATOs klart nærmeste og viktigste partnere. Samarbeidet var i hovedsak rettet mot gjensidig støtte knyttet til Russland. I de siste årene har fire partnerland i Asia og Stillehavsregionen, Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea, blitt stadig viktigere. Samarbeidet med disse landene, som i NATO omtales som IP4 (Indo-Pacific 4), er i stor grad rettet mot å utveksle erfaringer og støtte hverandre i å håndtere utfordringene som kommer med Kinas vekst.

NATO strakte ut en «vennskapets hånd» til tidligere motstandere i den kalde krigen med den såkalte London-erklæringen om en transformert allianse i juli 1990. Det var imidlertid delte meninger i alliansen om utvidelse, og først fra midten av 1990-tallet begynte USA og andre NATO-land å ta til orde for en utvidelse. Russland var også mot en utvidelse av NATO inn i det tidligere området til Warszawapakten, noe som bidro til skepsisen i flere NATO-land, blant dem Norge.

I 1997 kom det et gjennombrudd der Russland gikk med på å godta en utvidelse av NATO mot at landet fikk et særskilt forhold til alliansen. NATO-landene og Russland undertegnet i mai 1997 den såkalte Grunnakten der NATO-landene blant annet lovet å ikke plassere ut store kampstyrker og atomvåpen i de nye medlemslandene. Det ble også opprettet et eget råd, Det permanente fellesrådet (Permanent Joint Council, PJC), der Russland og NATO-landene møttes. I juli 1997, på toppmøtet i Madrid, inviterte NATO-landene så de tre første landene til å bli medlemmer, noe de ble i 1999.

I 2002 ble NATO-landene og Russland enige om et forsterket samarbeid mellom alliansen og Russland, samtidig som sju nye land ble invitert. Disse ble medlemmer i 2004. Det forsterkende samarbeidet skulle finne sted gjennom NATO-Russlandsrådet (NATO-Russia Council, NRC). Møtene i NRC ble suspendert i en periode etter Russlands aggresjon mot Ukraina i 2014 og igjen etter storskalaangrepet på Ukraina i februar 2022.

I likhet med Russland undertegnet Ukraina en særlig avtale om samarbeid med NATO i 1997 – og fikk et eget samarbeidsforum, NATO-Ukrainakommisjonen. På NATO-toppmøtet i Vilnius i 2023 besluttet de allierte å erstatte kommisjonen med NATO-Ukraina-rådet (NATO-Ukraine Council, NUC), som del av det forsterkede samarbeidet mellom NATO og Ukraina etter februar 2022.

På toppmøtet i București i 2008 ønsket USAs daværende president George W. Bush at Ukraina og Georgia skulle tilbys å starte prosessen for å få NATO-medlemskap. Andre NATO-land, og særlig Tyskland og Frankrike, støttet ikke en slik beslutning. Kompromisset ble en vag lovnad til de to landene om at de skulle få bli medlem av NATO en gang i fremtiden. Etter Russlands aggresjon mot Ukraina i 2014, blant annet anneksjonen av Krim-halvøya, var det imidlertid klart at medlemskap ikke var aktuelt, gitt at Ukraina hadde en territoriell konflikt med Russland. 30. september 2022, etter det russiske angrepet i februar, sendte Ukraina en hastesøknad om medlemskap i NATO. Det er enighet i NATO om at Ukraina ikke kan bli medlem før krigen i landet er over. Med en væpnet konflikt på ukrainsk territorium, vil et ukrainsk NATO-medlemskap innebære at landet er under angrep og kan be om at artikkel 5 utløses. Etter at Donald Trump ble president i januar 2025, har USA gått tydelig ut mot ukrainsk NATO-medlemskap. Det gjør det usannsynlig at landet vil kunne bli medlem, selv etter en fredelig løsning på konflikten i landet, før USA endrer syn.

I 2022 søkte også Sverige og Finland om medlemskap i NATO, som reaksjon på russisk invasjon av Ukraina. Finland ble medlem av forsvarsalliansen 4. april 2023. Til tross for at NATO-landene lovet en rask behandling av søknadene, tok prosessen tid. Dette var særlig fordi Tyrkia motsatte seg utvidelsen. Sveriges søknad om medlemskap ble først godkjent av Tyrkia og Ungarn i 2024, og landet ble formelt medlem 7. mars samme år.