Foreldre: Trelasthandler og godseier Nicolai Benjamin Aall (1739–1798) og Amborg Jørgensdatter Wesseltoft (1741–1815).
Gift 1) i 1794 med Mariane Møller (1774–1796), datter av landfysikus, dr.med. Hans Møller (1736–1796) og Eleonore Hedevig Rasch (1736–1817); Gift 2) i 1804 med Christine Johanne Blom (1782–1868), datter av kjøpmann og skipsreder Hans Christophersen Blom (1744–1814) og Elisabeth Catharina Rougtvedt (1755–1823).
Bror av Jørgen Aall (1771–1833) og Jacob Aall (1773–1844); fetter av Severin Løvenskiold (1777–1856); svoger til Diderik von Cappelen (1761–1828); farfars far til Hans Aall (1869–1946); farbror til Jørgen Aall (1806–1894) og Jacob Aall (1809–1879; se NBL1, bind 1); morbror til Hans Eleonardus Møller (1804–1867) og Jørgen Wright Cappelen (1805–1878); filleonkel (mors fetter) til Jacob Aall Ottesen (1825–1904).
Niels Aall var en norsk forretningsmann og politiker. Han var en av Norges ledende politikere i 1814.
Aall arbeidet for Norges selvstendighet og ble utnevnt til statsråd av kong Christian Frederik. I august samme år var han med på forhandlingene som endte med Mossekonvensjonen. Han var stortingsrepresentant i 1815–1816 og fungerte som lagtingspresident.
Niels Aall var sønn av Nicolai Benjamin Aall og bror til Jacob Aall og Jørgen Aall.
I 1800 overtok Niels Aall det store Ulefosgodset etter sin far, med blant annet fire sager og store skogeiendommer. Samme år startet han sitt eget firma. Aall drev omfattende trelasthandel, eide flere skip og var også involvert i kornhandel og bergverksdrift. Han ble dermed en av landets ledende forretningsmenn.
I 1810 flyttet Aall fra Porsgrunn til gården Brekke ved Skien, som han hadde kjøpt samme år. Både her og på Ulefos hovedgård utfoldet han en omfattende byggevirksomhet. På Ulefos ble det i 1800–1807 reist en ny hovedbygning i klassisistisk stil, et prosjekt hvor både byggherren selv og arkitektene Jørgen Henrik Rawert og Christian Ancher Collett leverte viktige bidrag.
I krigsårene 1807–1814 (napoleonskrigene) ble Aall trukket inn i offentlig virksomhet. Han viste en sterk patriotisme og offervilje. Han ble valgt til formann i provideringskommisjonen for Bratsberg amt (nå Telemark fylke), hvor han nedla mye arbeid for å skaffe kornvarer til den nødlidende allmuen i amtet. I 1810–1813 var Aall rådmann i både Skien og Porsgrunn. For sin innsats i nødsårene ble han i 1812 utnevnt til ridder av Dannebrogordenen.
I løpet av krigen kom Niels Aall også med i rikspolitikken. Allerede i 1809 inviterte grev Herman Wedel Jarlsberg brødrene Niels og Jacob Aall til Bærums Verk for å diskutere om Norge skulle løsrive seg fra unionen med Danmark og gå i forening med Sverige isteden. Men etter råd fra de to Aall-brødrene ble det besluttet å ikke gjøre noe.
Prins Christian Frederik besøkte Aall på gården hans, Søndre Brekke i Skien, i august 1813. Senere deltok Aall som en av de ledende på møtene som prinsen sammenkalte i Christiania i desember 1813 og januar 1814, hvor temaet var å diskutere opprettelsen av en norsk bank.
Etter stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 erklærte Christian Frederik seg som Norges regent, og Niels Aall støttet hans selvstendighetspolitikk. 2. mars dannet prinsregenten et selvstendig norsk regjeringsråd, og han utnevnte Aall til medlem av rådet og sjef for handels- og tolldepartementet. Han ble samtidig medlem av Overprovideringskommisjonen, og 19. mai fikk han tittelen statsråd av den nyvalgte kong Christian Frederik.
Niels Aall kom til å markere seg som en av regjeringens sterkeste menn. 25. mai utnevnte Christian Frederik ham til leder av en tremannsdelegasjon som skulle dra til London for å tale Norges sak. De dro av gårde i slutten av juni, men da de ankom London 21. juli, ble de straks møtt med en utvisningsordre og måtte returnere til Norge med uforrettet sak.
Umiddelbart etter hjemkomsten ble Aall pålagt et nytt vanskelig oppdrag. Sammen med statsråd Jonas Collett skulle han forhandle med de svenske utsendingene, generalene Magnus Björnstjerna og Anders Fredrik Skiöldebrand, om våpenstillstand i krigen som hadde pågått siden 27. juli. 14. august ble de enige om en avtale, den såkalte Mossekonvensjonen. Avtalen innebar at krigshandlingene opphørte og at den svenske kongen i hovedtrekk godtok Eidsvoll-grunnloven som Norges grunnlov, mot at Christian Frederik umiddelbart skulle innkalle Stortinget og abdisere når det var samlet. Aall hadde en stor del av æren for denne avtalen.
Niels Aall satt som medlem av regjeringen frem til 28. november 1814, men avslo å fortsette som statsråd under den nye kongen. I 1815–1816 var han førsterepresentant for Bratsberg amt på Stortinget, hvor han var visepresident, lagtingspresident og formann i finanskomiteen.
Etter 1816 trakk Aall seg helt ut av politikken og ofret seg for sine forretninger. Fra 1815 ble han rammet av de økonomiske nedgangstidene, og han slet i mange år for å holde virksomheten gående. I 1839 måtte han gjøre oppbud. Ulefos-godset ble året etter solgt på auksjon til sønnen Hans Aall, som ti år tidligere også hadde kjøpt Søndre Brekke.
Niels Aall trakk seg ut av forretningslivet, men fortsatte å bo på Ulefos, som han drev mønstergyldig. I 1847 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og han var ridder av den svenske Nordstjärneorden.
De siste årene av sitt liv syslet han med intellektuelle studier, og i 1840–1841 nedtegnet han sine erindringer fra 1814. Memoarene ble utgitt posthumt i 1911 som Niels Aalls Erindringer fra 1814: Egenhændige Optegnelser fra hans Virksomhet som Statsraad.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.