Nils Stub omtales i kildene første gang i 1536. Han blir nevnt i et brev fra lensherren på Akershus, Mogens Gyldenstierne, til Christian 3. Der fortalte han om hvor opprørske nordmennene var, og han bad om militær hjelp for å holde stillingen. Stub ble i brevet omtalt som Gyldenstiernes tjener, og han nøt åpenbart tillit, da han var pålagt å overbringe kongen dette brevet og i tillegg selv informere Christian 3 om den kritiske situasjonen. Gyldenstierne oppfordret kongen «høgelighen» til å feste lit til det Stub hadde å fortelle.
Neste gang Stub er omtalt i en kilde, er i 1544 som rådmann i Oslo. Han ble kalt rådmann siste gang i 1559. Lensherren Peder Hanssøn tilsatte ham i 1546 midlertidig i det ledige embetet som Norges rikes kansler. Han fikk da rett til vissøren fra Gudbrandsdalen, en inntekt som hadde hørt til kanslerembetet. Det ble besatt igjen i 1547, og i 1551 måtte Stub gi fra seg vissøren til innehaveren, Peder Huitfeldt, som avstod en prebende i Oslo til Stub.
Nils Stub ble borgermester i Oslo i begynnelsen av 1560-årene. I 1564–1565 var han igjen vikar for kansleren da Huitfeldt deltok som offiser i sjøkrigen under den nordiske sjuårskrigen, og i 1564 fikk han pålegg om å føre tilsyn med rikets arkiv på Akershus. Utover i 1560-årene fikk Stub flere ganger tillegg til sin lønn i form av visse kongelige inntekter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.