Senegals historie

Arkeologiske utgravinger tyder på at det har vært bosetting i Senegal i minst 15 000 år. Flere kongedømmer har eksistert innenfor grensene til dagens stat, mens deler av territoriet tidvis var innlemmet i de store middelalderkongedømmene Ghana, Mali og Songhai.

Av stor betydning for den senere utvikling var innvandringen av wolof- og serer-folkene fra nordøst rundt 500, og islamiseringen gjennomført av almoravidene fra 1000-tallet.

Tukrur-folket slo seg ned ved Senegal-floden på 800-tallet og etablerte et rike som strakte seg over det østlige Senegal fra 1000-tallet, der wolof- og serer-småstater ble innlemmet i den nye statsdannelsen. Etter hvert som tukrur-riket ble svekket, ble deler av landet på 1200-tallet underlagt Maliriket, og Fouta Torob- og Wolof-kongedømmene etablert.

Wolof-kongedømmene la under seg store områder, og utbredte islam ytterligere fra det 1100-tallet. De hadde sin storhetstid i perioden 1300–1600. En av dets viktigste satellittstater var Kayor, som i 1549 løsrev seg fra wolof og etablerte sin eget selvstendige stat på kysten; Bawol gjorde det samme i 1555. På samme tid fantes flere stater dannet av serer-folket i området, og deler av Senegal var innlemmet i Songhai-riket.

Gjennom flere hundreår var det en omfattende handel nordover til Sahara, og området ble hyppig invadert fra Marokko, som søkte å utbre sin innflytelse og ta kontroll over den lukrative handelen med blant annet gull og slaver.

Portugisiske sjøfarere oppdaget området i 1444 og etablerte seg på halvøya Cap Vert og øya Gorée, året etter også ved munningen av Senegal-floden. Portugiserne etablerte handelsvirksomhet, og Portugal hadde til 1550 monopol på gull- og slavehandelen. Også Frankrike, Nederland og Storbritannia deltok fra 1600-tallet i handelen på Senegal-kysten.

Både nederlendere og briter okkuperte for kortere perioder Gorée, og de europeiske maktene skiftet på å kontrollere både denne og andre besittelser, inkludert St. Louis, grunnlagt av franskmennene 1659. Nederlenderne ble stengt ute av franskmennene i 1677, og kysten kom under fransk kontroll og i perioder (1758–1779 og 1809–1816) også under kontroll av Storbritannia.

Rivaliseringen mellom Frankrike og Storbritannia endte med at britene fikk herredømmet over enklaven Gambia, mens Frankrike i perioden 1840–1865 etablerte kontroll over det som ble Senegal, både gjennom bruk av militær makt og politiske allianser.

Den franske koloniseringen møtte utstrakt motstand, særlig fra områdets muslimer, som ved flere anledninger gikk til hellig krig – både for å islamisere den lokale befolkningen og mot inntrengerne. Fouta Torob-riket ble tvunget til å akseptere fred på franske betingelser i 1858–1859 og ble delt i fire klientstater. Først i 1889 hadde Frankrike klart å slå ned all motstand, med unntak av den sørlige delen av landet, Casamance, hvor det fortsatt var motstand frem til første verdenskrig. Kontroll over Senegal, og fremfor alt området langs Senegal-floden, var viktig for Frankrikes koloniambisjoner østover i Sahel, med kontroll over blant annet Mali og Niger.

I 1848 ble St. Louis og Gorée erklært franske kommuner, med de rettigheter de innebar for innbyggerne, inkludert rett til å velge deputerte til den franske nasjonalforsamling. I motsetning til resten av befolkningen ble de ansett som franske borgere, ikke undersåtter. I 1884 ble kommunene Dakar og Rufisque etablert. Gorée ble egen koloni i 1854, styrt sammen med Gabon, men inkorporert i Senegal igjen i 1859. I 1904 ble Senegal innlemmet i Fransk Vest-Afrika, med Dakar, regionens beste dypvannshavn, som hovedstad.

Senegalesiske soldater deltok i den franske hæren i begge verdenskrigene. Under andre verdenskrig var Senegal først kontrollert av Vichy-regjeringen, som innførte tvangsarbeid. Britiske og frie franske styrker bombet Dakar i 1942, og kolonien ble året etter overtatt av den frie franske regjeringen. En ny gruppering, Bloc Africain, ble etablert i 1943 og fremmet krav om økte rettigheter.

Etter krigen var Frankrike svekket og den afrikanske selvbevisstheten styrket, og det vokste frem både nasjonalistiske krav og en panafrikansk bevegelse. I 1946 fikk alle innbyggere i de franske koloniene status som borgere, med stemmerett til det franske parlament. En av lederne for den panafrikanske kulturelle og politiske bevegelse var Léopold Sédar Senghor, en senegalesisk dikter som ble medlem av den franske nasjonalforsamling i 1945 og 1948 dannet partiet Bloc démocratique sénégalais (BDS, senere Bloc populaire sénégalais, BPS).

Valget til nasjonalforsamling i 1957 ble vunnet av BPS, som gikk sammen med andre grupper om å danne Union Progressiste Sénégalaise (UPS).

I 1958 ble Senegal et selvstyrt område (Republikken Senegal) innenfor den franske union. I april 1959 ble Mali-føderasjonen etablert mellom Senegal og Fransk Sudan, og denne ble en selvstendig stat innen det franske samveldet i juni 1960. Da Senegal brøt ut i august 1960 ble føderasjonen oppløst, og landet ble selvstendig som separat stat 5. september. Fransk Sudan ble selvstendig som Mali.

Leopold Senghor ble Senegals første president, Mamadou Dia statsminister. Politisk uenighet og maktkamp mellom disse to førte til at Senghor tok over som statsminister i 1962, da Dia ble dømt for å ha planlagt statskupp. I 1963 ble det innført en ny grunnlov med sterkt presidentstyre. Ved parlamentsvalget samme år vant UPS en klar seier, hvoretter andre partier enten ble forbudt eller gikk sammen med regjeringspartiet. Senegal utviklet seg deretter til en ettpartistat, og i 1966 ble UPS eneste tillatte parti.

I 1976 ble et trepartisystem innført; Senghors eget parti ble omdøpt til Parti Socialiste (PS) og fikk klart flertall ved valgene i 1978. Senghor ble valgt til president, mot Abdoulaye Wade fra Parti démocratique sénégalais (PDS). I årene som fulgte ble en rekke andre politiske partier tillatt. Senghor gikk i 1980 av som president, og statsminister Abdou Diouf (PDS) overtok som president fra januar 1981. Diouf ble valgt til president i 1983 og gjenvalgt i 1988 og 1993, men tapte mot Abdoulaye Wade i 2000.

Til tross for tidvise brudd på politiske rettigheter og demokratisk praksis, og en periode med ettpartistyre og undertrykking av politisk opposisjon, er Senegal holdt frem som et eksempel på fungerende politisk demokrati i Afrika – med en statssjefs frivillige avgang og påfølgende demokratiske valg, som i 2000 også førte til maktskifte fra det regjerende parti til opposisjonen. Senegal har heller aldri opplevd statskupp eller militærstyre.

Senegal var det første landet i Afrika sør for Sahara som startet et økonomisk strukturtilpasningsprogram støttet av Det internasjonale valutafond IMF og Verdensbanken. Et program for privatisering av statlige foretak ble gjennomført i midten av 1990-årene. I 1994 ble valutaen, CFA, devaluert med 50 prosent, hvilket førte til opptøyer og tilnærming mellom regjeringen og opposisjonen.

Abdoulaye Wade ble gjenvalgt som president i 2007 med rundt 56 prosent av stemmene. Flere av opposisjonskandidatene anklaget myndighetene for uregelmessigheter under valget, men dette ble avvist av Senegals høyesterett.

Da Wade kunngjorde at han stilte til valg for en tredje periode i 2012, utløste det store protester og voldelige sammenstøt der flere personer mistet livet. En grunnlovsendring fra 2001 innførte en begrensning på to presidentperioder, men Wade og hans tilhengere mente at hans første periode ikke skulle telle. I andre valgomgang tapte Wade for Macky Sall, som fikk rundt 66 prosent av stemmene. Sall satt som statsminister for Wades parti PDS fra 2004-2007, men grunnla sitt eget parti L'Alliance pour la République (APR) i 2008.

Etter flere grunnlovsendringer ble presidentperioden i 2016 satt til fem år, men endringen fikk ikke tilbakevirkende kraft. I 2019 ble Sall gjenvalgt som president med rundt 58 prosent av stemmene. Ifølge internasjonale observatører ble valget gjennomført på en fredelig måte, men ble myndighetene ble kritisert for at opposisjonskandidater ble utestengt fra valget.

Etter politisk uro og protester kunngjorde Sall i 2023 at han ikke ville stille som presidentkandidat til en tredje periode. Ved presidentvalget i 2024 vant opposisjonskandidaten Bassirou Diomaye Faye fra partiet PASTEF valget med rundt 54 prosent av stemmene.

• Senegal
• Senegals befolkning
• Senegals politiske system
• Senegals utenrikspolitikk