Statlandbruket

Lengst nord i daværende Namdalseid kommune, ut mot Namsenfjorden, lå det fra gammelt av en gard ved navn Statland. Over denne gardens grunn rant det et elveløp som passerte et par fossefall på sin veg mot sjøen. Ved disse fossene skal det ha vært sagbruksdrift alt tidlig på 1600-tallet. Kvernbruk var det også på dette stedet. Likevel var det nok først og fremst mulighetene for sagbruksdrift som gjorde Statland til en attraktiv eiendom, som på 1700-tallet stadig var i hendene på trondheimskjøpmenn med interesser i trelasthandelen. På 1800-tallet var det namdøler som overtok eierskapet, men det var drammenskjøpmannen Ole Gunerius Olsen (1820–1881) som i 1853 finansierte et stort og moderne sagbruk med 20-blads silkesagramme og sirkelsag for kanting ved Øvrefossen. I slutten av 1860-åra overtok et belgiskdominert Namsos-selskap, som etter hvert skulle bli kjent under navnet Van Severen, trelastanleggene på Statland. Det nye eierskapet moderniserte sagbrukene. I 1882 overtok trelasthandleren og konsulen Johannes B. Havig (1838–1893) Van Severen-selskapet med bruk og skoger.

Han fikk revet den øvre saga på Statland og erstattet den med et turbinanlegg, som ga kraft til et nytt sagbruk og høvleri nede ved Sagvika. Etter konsulens død fortsatte enka Anna Henrikke Havig (1860–1940) å drive virksomheten videre noen år. Sagbruket ga levebrød til mange. I 1900 bodde det bortimot 130 personer fordelt på 25 familier på Nord-Statland, og de fleste husstander hadde inntekter fra sagbruksarbeid, i hvert fall i deler av året. I 1901 kjøpte ei gruppe av trelasthandlere med Elias Cathrinus Kiær i spissen Van Severen med skoger, sagbruk og vassdragsrettigheter ulike steder i Namdalen. Den nye Van Severen-ledelsen valgte å ikke satse på videreutvikling av sagbruksvirksomheten på Statland. I 1909 solgte de sagbruket, eiendommene og vassdragsrettighetene her.

De neste eierne ble kjøpmann Elias Ekker (1851–1934), sønnen Emil E. Ekker (1877–1936), som inntil da hadde vært handelsbetjent i farens forretning på Statland, og svogeren Carl Hustad (1847–1921), som var kjøpmann og dampskipsekspeditør i Namsos. Selgerne var ikke interesserte i at sagbruksvirksomheten på Nord-Statland skulle ekspandere og vanskeliggjøre konkurransesituasjonen til det store sagbruket i Namsos. De nye eierne hadde derfor måttet akseptere en klausul som forbød dem å skjære mer enn 1 500 tylfter tømmer (ca. 4 500 kubikkmeter) i året da de kjøpte sagbruket og eiendommene på Statland.

Aksjonærene i det lille familiebaserte selskapet så imidlertid de mulighetene regulering og kraftutbygging i Statlandselva kunne gi. De var enige om å bygge turbinanlegg i den nedre Stattfossen og kraftstasjoner i Storfoss og Lillefoss høyere oppe i vassdraget. Mye av energien fra kraftstasjonene aktet de å nyttiggjøre seg i et tresliperi. Bygginga av bedriften startet i desember 1912, og alt 12. november året etter kunne produksjonen startes.

Investorene fra Ekker-familien organiserte virksomheten på Nord-Statland under firmanavnet A/S Statlandbruket. Emil Ekker var disponent for bedriften fra starten og fram til sin død i 1936. Han ble etterfulgt av sin yngre bror Carl J. Ekker (f. 1887), som inntil da hadde vært sliperimester.

I 1913 omfattet Ekker-familiens industrianlegg på Statland et sliperi med renseri, fyrhus, smie, maskinverksted, sagbruk, høvleri og snekkerverksted. Energien til produksjonen ble hentet fra en turbin og to elektriske motorer. Tresliperiet hadde fra starten av to varmslipeapparater som kunne produsere opptil 6 000 tonn våt tremasse per år. Maskineriet var i hovedsak levert av Kværner Brug. Sliperiet hadde døgnkontinuerlig drift fordelt på tre skift og sysselsatte 38 mann. Massen ble i hovedsak solgt til England, men noe gikk også til Frankrike. Statlandbruket kjøpte et eget dampskip, «Braaholmen» i 1919. Dette fartøyet ble brukt til å slepe virke til Hoddøyvågen, hvor bedriften hadde sitt tømmeropplag.

I 1927 gjorde Statlandbruket avtale med Nord-Trøndelag Fylkeselektrisitetsverk om leveranse av 200 kW elektrisitet. Denne økte energireserven gjorde det alt året etter mulig å utvide og modernisere sliperiet, slik at produksjonskapasiteten økte til 10 000 tonn per år. Etter utvidelsen i 1928 sysselsatte tresliperiet til Statlandbruket 33 personer. Tremassen ble stort sett eksportert til England, Frankrike og Belgia. Markedet var imidlertid vanskelig for Statlandbruket, som for andre norske treforedlingsbedrifter på denne tida.

• Norsk industrihistorie før 1940
• Norsk industrihistorie etter 1940

• Bøhmer, Einar 2005: Tresliperier i Nord- Trøndelag. Upublisert manuskript.
• Ekker, Johs.: Gården Statland. Udatert stensil. Se særlig s. 58–71.
• Jonassen, Helene 1991: Statlandboka. Trekk fra deler av bygda. Trondheim.
• Mørkved, Karl L. 1949: Skogbruk og treforedling i Namdal. Historisk streiftog. Trondheim, s. 216–217.
• Nordisk træmassekompani: Nordisk træmassekompani A/S 1918–1968, Oslo, s. 36.
• Wetterhus, Aage: Visjonene om et nytt Sagvika – en stolthet og et minne fra fortid. Udatert manuskript.
• Det norske næringsliv. Nord-Trøndelag fylkesleksikon, Bergen 1946, s. 454–456.