What do you think?
Hamlet
Among Shakespeare's plays, "Hamlet" is considered by many his masterpiece. Among actors, the role of Hamlet, Prince of Denmark, is considered the jewel in the crown of a triumphant theatrical career. Now Kenneth Branagh plays the leading role and co-directs a brillant ensemble performance. Three generations of legendary leading actors, many of whom first assembled for the Oscar-winning film "Henry V", gather here to perform the rarely heard complete version of the play. This clear, subtly nuanced, stunning dramatization, presented by The Renaissance Theatre Company in association with "Bbc" Broadcasting, features such luminaries as Sir John Gielgud, Derek Jacobi, Emma Thompson and Christopher Ravenscroft. It combines a full cast with stirring music and sound effects to bring this magnificent Shakespearen classic vividly to life. Revealing new riches with each listening, this production of "Hamlet" is an invaluable aid for students, teachers and all true lovers of Shakespeare - a recording to be treasured for decades to come.
289 pages, Paperback
First published January 1, 1601
About the author
William Shakespeare
18.6k books48.4k followersWilliam Shakespeare was an English playwright, poet, and actor. He is widely regarded as the greatest writer in the English language and the world's pre-eminent dramatist. He is often called England's national poet and the "Bard of Avon" (or simply "the Bard"). His extant works, including collaborations, consist of some 39 plays, 154 sonnets, three long narrative poems, and a few other verses, some of uncertain authorship. His plays have been translated into every major living language and are performed more often than those of any other playwright. Shakespeare remains arguably the most influential writer in the English language, and his works continue to be studied and reinterpreted.
Shakespeare was born and raised in Stratford-upon-Avon, Warwickshire. At the age of 18, he married Anne Hathaway, with whom he had three children: Susanna, and twins Hamnet and Judith. Sometime between 1585 and 1592, he began a successful career in London as an actor, writer, and part-owner ("sharer") of a playing company called the Lord Chamberlain's Men, later known as the King's Men after the ascension of King James VI and I of Scotland to the English throne. At age 49 (around 1613), he appears to have retired to Stratford, where he died three years later. Few records of Shakespeare's private life survive; this has stimulated considerable speculation about such matters as his physical appearance, his sexuality, his religious beliefs, and even certain fringe theories as to whether the works attributed to him were written by others.
Shakespeare produced most of his known works between 1589 and 1613. His early plays were primarily comedies and histories and are regarded as some of the best works produced in these genres. He then wrote mainly tragedies until 1608, among them Hamlet, Romeo and Juliet, Othello, King Lear, and Macbeth, all considered to be among the finest works in the English language. In the last phase of his life, he wrote tragicomedies (also known as romances) and collaborated with other playwrights.
Many of Shakespeare's plays were published in editions of varying quality and accuracy during his lifetime. However, in 1623, John Heminge and Henry Condell, two fellow actors and friends of Shakespeare's, published a more definitive text known as the First Folio, a posthumous collected edition of Shakespeare's dramatic works that includes 36 of his plays. Its Preface was a prescient poem by Ben Jonson, a former rival of Shakespeare, that hailed Shakespeare with the now famous epithet: "not of an age, but for all time".
Shakespeare was born and raised in Stratford-upon-Avon, Warwickshire. At the age of 18, he married Anne Hathaway, with whom he had three children: Susanna, and twins Hamnet and Judith. Sometime between 1585 and 1592, he began a successful career in London as an actor, writer, and part-owner ("sharer") of a playing company called the Lord Chamberlain's Men, later known as the King's Men after the ascension of King James VI and I of Scotland to the English throne. At age 49 (around 1613), he appears to have retired to Stratford, where he died three years later. Few records of Shakespeare's private life survive; this has stimulated considerable speculation about such matters as his physical appearance, his sexuality, his religious beliefs, and even certain fringe theories as to whether the works attributed to him were written by others.
Shakespeare produced most of his known works between 1589 and 1613. His early plays were primarily comedies and histories and are regarded as some of the best works produced in these genres. He then wrote mainly tragedies until 1608, among them Hamlet, Romeo and Juliet, Othello, King Lear, and Macbeth, all considered to be among the finest works in the English language. In the last phase of his life, he wrote tragicomedies (also known as romances) and collaborated with other playwrights.
Many of Shakespeare's plays were published in editions of varying quality and accuracy during his lifetime. However, in 1623, John Heminge and Henry Condell, two fellow actors and friends of Shakespeare's, published a more definitive text known as the First Folio, a posthumous collected edition of Shakespeare's dramatic works that includes 36 of his plays. Its Preface was a prescient poem by Ben Jonson, a former rival of Shakespeare, that hailed Shakespeare with the now famous epithet: "not of an age, but for all time".
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 28 of 28 reviews
May 21, 2025
I årevis har pur inspirasjon
Rent fra et svært vemodig maleri
Et tidløst, sårt, og bittersøtt ikon
En druknet kvinne - 'literally me'
På pulten, printet ut, har det stått trygt
Og ser jeg bort, så kan jeg se meg selv
Men innehaveren har gått i frykt
For spørsmål om dets kildemateriell
Og det har resultert i indre splid
For Hamlet har gått ulest, frem til nett'
Lik en som vrenger jakken sin i strid
Den falske fan har gjenopptatt sin rett
Hvor stormannsgal kan denne kvinnen bli
I gaslight-gatekeep-girlboss' kleresi?
Rent fra et svært vemodig maleri
Et tidløst, sårt, og bittersøtt ikon
En druknet kvinne - 'literally me'
På pulten, printet ut, har det stått trygt
Og ser jeg bort, så kan jeg se meg selv
Men innehaveren har gått i frykt
For spørsmål om dets kildemateriell
Og det har resultert i indre splid
For Hamlet har gått ulest, frem til nett'
Lik en som vrenger jakken sin i strid
Den falske fan har gjenopptatt sin rett
Hvor stormannsgal kan denne kvinnen bli
I gaslight-gatekeep-girlboss' kleresi?
November 3, 2023
Endte opp med lydbok, ikke min favoritt tho
October 23, 2024
Litt kjip slutt, men tror nesten aldri jeg har lest noe med så mange velklingende sitater
February 12, 2024
Shakespeare var litt ekte med denne boka
Read
December 29, 2024Vanskeligste jeg har lest
August 24, 2018
1. helena les faktisk pensum! eg veit aldri korleis eg skal gå fram når eg les dikt og skodespel, men somme delar av dette herlighet
2. pls hamlet, slutt
3. altså jo, nei veit ikkje heilt, er som alltid lei av å øve til eksamen, men det er nesten litt jilt å lage tankekart over temaa som dukker opp (to veker igjen)
2. pls hamlet, slutt
3. altså jo, nei veit ikkje heilt, er som alltid lei av å øve til eksamen, men det er nesten litt jilt å lage tankekart over temaa som dukker opp (to veker igjen)
May 13, 2026
Mitt første stykke, balet nok litt for mye med språket til å få maks ut av teksten, skal oppsøke en fremføring og komme tilbake på et senere tidspunkt
August 21, 2021
Prins av Danmark, Hamlet er ute etter å hevne seg på sin fars vegne. Hans onkel, Claudius er morderen, og ikke bare har onkelen arvet tronen men og han har også giftet seg med moren, dronningen. Hamlet nøler, og tviler på seg selv. Dette hjelper på å strekke ut teksten, og mange mener at den varer litt for lenge.
Som skuespill dykker Hamlet ned i tema som moral, hevn, galskap, grådghet og incest. Gjennom tidene har skuespillet blitt analysert fra alle kanter og vinkler. Hamlet, som karakter, går gjennom mye etiske og filosofiske spørsmål og problemstillinger. Skal han, skal ikke?
Den versjonen jeg leste var todelt (fra 1997), med den original teksten (skrevet på tidlig moderne engelsk) til venstre og en ny, moderne norsk oversetting til høyre (oversatt av André Bjerke). Selv om jeg er stor tilhenger av å beholde original innhold så lenge det lar seg gjøre, syns jeg den norske oversettelsen er veldig bra og hjelper veldig til å forstå innholdet.
Når det gjelder innholdet syns jeg selve skuespillet er spennende som tekst. (Jeg har ennå ikke sett noen form for skuespill elller filmatisert Hamlet.) Som historisk tekst er den veldig fascinerende, og med tanke på at det utspiller seg i Danmark har den en slags nærhet til Norge. Ellers, syns jeg at det tar for lang tid og Hamlet er ikke en særlig spennende karakter.
3 av 5 til Hamlet, 5 av 5 til selve utgaven jeg leste. Tilsammen gir jeg 4 av 5 hodeskaller.
Som skuespill dykker Hamlet ned i tema som moral, hevn, galskap, grådghet og incest. Gjennom tidene har skuespillet blitt analysert fra alle kanter og vinkler. Hamlet, som karakter, går gjennom mye etiske og filosofiske spørsmål og problemstillinger. Skal han, skal ikke?
Den versjonen jeg leste var todelt (fra 1997), med den original teksten (skrevet på tidlig moderne engelsk) til venstre og en ny, moderne norsk oversetting til høyre (oversatt av André Bjerke). Selv om jeg er stor tilhenger av å beholde original innhold så lenge det lar seg gjøre, syns jeg den norske oversettelsen er veldig bra og hjelper veldig til å forstå innholdet.
Når det gjelder innholdet syns jeg selve skuespillet er spennende som tekst. (Jeg har ennå ikke sett noen form for skuespill elller filmatisert Hamlet.) Som historisk tekst er den veldig fascinerende, og med tanke på at det utspiller seg i Danmark har den en slags nærhet til Norge. Ellers, syns jeg at det tar for lang tid og Hamlet er ikke en særlig spennende karakter.
3 av 5 til Hamlet, 5 av 5 til selve utgaven jeg leste. Tilsammen gir jeg 4 av 5 hodeskaller.
This entire review has been hidden because of spoilers.
October 20, 2025
3.75⭐️ pga litt vanskelig språk til tider.
Men veldig bra👍
Men veldig bra👍
October 15, 2024
God historie, poetisk språk, men siden det er et skuespill gjør det seg bedre på skjerm og språket er såpass avansert at det er litt som å lese et helt annet språk.
October 21, 2015
Dramatisk fra begynnelse til slutt. Elsker å lese skuespill. Fantastisk lesning.
September 23, 2018
enda bedre nå som jeg vet at sønnen til Shakespeare het Hamlet
January 1, 2025
Jeg nølte litt på om jeg skulle være eller ikke for ørtende gang denne uken mens jeg øvde på å knyte renneløkke på under femten sekunder. Da viste min nylig avdøde far seg for meg i nattens mulm og mørke. Han sto kledd i sin beste rustning og gjennom det velfriserte, sølvstenkte skjegget hans mumlet han noe om at jeg skulle sverge på å lese Hamlet. Jeg synes det var noe underlig å skulle gå igjen bare for å forlange dette av meg, men jeg avla noen eder og la meg igjen. Da jeg våknet neste dag kastet jeg meg ut av sengen – utelukkende fordi jeg er en motivert og livsglad ungdom med iver og uslåelig humør –, og jeg bladde opp i den sammenkrøllede fillen man under tvil kunne kalt et eksemplar av Hamlet, og begynte å lese. Heldigvis har naturen utstyrt meg med et helt spekter av ekstra stemmer i hodet, så å lese et skuespill med vel over tretti karakterer er en lek. Sannelig: en lek! Hvor heldig er ikke jeg? Lykken er virkelig en skjøge, og jeg befinner meg rett under beltestedet. Uansett leste jeg meg gjennom akt etter akt, mens jeg sto akt foran baderomsspeilet. For et mesterverk mennesket er! Så opphøyet i sin fornuft! Så ubegrenset i sine evner! Så uttrykksfullt og beundringsverdig! Så lik en engel i handling! Så lik en gud i tankekraft! Verdens pryd! Alle skapningers forbilde! Hver dag er en ny mulighet til å etterstrebe perfeksjon, og jeg er overlykkelig over at universets høyere og lavere makter ser på meg med deres ømme, moderlige blikk, og påskjønner meg dag etter dag. Ethvert inn- og utpust er en påminnelse om hvor heldig jeg er. Amen og halleluja! Kumbaya, gode Gud! Etter litt lesing mister jeg imidlertid interessen for å fullføre dette skuespillet. Lesningen ble altfor kunstig, altfor skuespilleraktig. Skal man virkelig lese Hamlet bør man være som Hamlet, ikke bare fremsi replikkene hans. Følgelig tok jeg turen til Helsingør, med en hodeskalle og et par begravelsesmodne antrekk i bukselommen. Jeg forlot viken min i en liten robåt og tok årene fatt. Vinden sto helt stille for anledningen, og jeg kunne møte blikket mitt i havspeilet. I samme stund følte jeg meg liten og i ynkelig sinne rodde jeg hardere og hardere inntil jeg støtte på en sandstrand og gikk i land. Her møtte jeg en gammel mann med bare to tenner i munnhulen som klappet i hendene – noe jeg må innrømme var litt underlig. Uansett vandret jeg videre på let etter dette slottet. Det skal være bygget i stein, og har to høye vakttårn på hver fløy. Etter et par dagers vandring støtte jeg på en gravplass og besluttet å granske noen gravstøtter. Jeg åpnet buksesmekken for å avlaste meg, men ble avbrutt av en ung kvinne som hvilte på marken. Jeg sperret opp øynene, og med begge hendene på knærne ristet jeg løs på ansiktet mitt. Den dunkle og uthulte følelsen jeg avvennet meg for lenge siden overmannet meg uten det minste spor av foranledning. Bananfluene svirret rundt om ørene mine, og jeg tygget av meg tungen. De tårevåte øynene fra lavlandet møtte ikke blikket mitt som før, men så tvers igjennom meg. I samme stund trakk jeg for øyelokkene mine og foldet meg mildt over et par rosmarinblomster som lå i kors på kjolen hennes. Lukten fornærmet meg så jeg takket farvel til vannymfen som nå hadde fart til det avsindige, og holdt hodet hengt i hendene mine. Vinden plystrer noen følsomme fengselsblues på tvers av ørene mine, og solen slår sprekker i huden. En blind mann står med nesen vendt mot bakken og grynter etter en slant ved utkanten av en hveteåker. «Jeg har lidenskapelig forakt for livet, men frykter døden likeså», roper han for seg selv, «Synet og livets gleder er meg frastjålet for lengst. Er det virkelig ingen som føler samvittighet for en gammel mann som meg lenger? Kan ingen overse en skvett til den trengende?». Jeg spør ham hva han skal med pengene han tigger etter, han som hverken har synet eller livsgleden å vise til. «Bruke dem», svarer han forstøtt. «Til hva?», spør jeg. «Akkurat», svarer han. Uten å kunne vise til noen årsak, ga jeg ham en hundrelapp og følte meg straks gavmild. Han flekket frem sine to tenner og falt nesten av bakken. Jeg tilbød ham hånden min, men han grep meg i armen. Forferdet røsket jeg den til meg og spyttet ham mellom hulrommene hvor øynene hans en gang lå. Han fikk tid til å åpne munnen, men før han hadde fått sagt replikkene sine hadde jeg allerede gått videre. Lengre ned på veien ble jeg stoppet av en stutt mann med høye skinnstiletter. Han klappet meg på kinnet og ville vite om jeg låser døren etter meg når jeg kommer hjem. Yrket hans var å omreise og han kunne lære meg alt som var å vite om hvordan man velger og vraker. Han så til riket sitt med stolthet og klakket hælene sine sammen hver gang han tok et skritt. Jeg spurte om han kunne komme med noen anbefalinger og han rettet seg umiddelbart opp i ryggen. Med den knoklete pekefingerneglen han bar på høyre hånd utpekte han en langhåret jente med fire gullringer på hver hånd. «Alt har en pris», sa han og ga meg et dytt i ryggen. Jenten var høy av vekst og spradet omkring i en hullete blomsterkjole. De rause kroppsproporsjonene hennes bølget seg under det myke stoffet. Framfor henne sto en nedslitt beiler og klakket med tungen: «T, t, t. La, la, la. Lille pikelill, vil du høre meg til?», slurvet han. Hun viste ham sin forsagte rygg, og trådte videre. Jeg fikk fort erfare at denne fristerinnen bare føler sin plikt overfor stjernene på nattehimmelen. «Takk for lånet», var det siste hun sa til meg før hun dro videre. Veien var langstrakt, men før jeg visste ordet av det fikk jeg se en gammel spåkone med snøvlete gange. Hun bar en dalmatiner i den ene hånden og en porselensbolle med regnvann i den andre. Perlekjedene som hang rundt om halsen hennes hostet hver gang hun tok et steg. Da hun sto rett framfor føttene mine stoppet hun brått opp og gransket ansiktet mitt. I fravær av noe bedre å gjøre undersøkte jeg rynkene hennes. Den ene strakk seg helt fra høyre øre, gjennom begge øyenbrynene og ned til venstre kinn. I øynene bar hun et geléaktig uttrykk som ikke var så pent å se på. Jeg ble straks ille til mote og skulle til å gå videre før hun røsket tak i haken min. Jeg rykket ikke til, men ble bare stående og se på hånden hennes. Hun dro kjeven min frem og tilbake mens hun mumlet svakt for seg selv. Blikket hennes flakket fra øre til øre, før hun trakk et bredt smil. Det begynner å regne, og hun går sin vei – det samme gjør jeg. Det går ikke lang tid før skoene mine er gjennomvåte, og jeg beslutter å ta dem av. Når solen skinner fra vest mot øst knirker det litt i underlaget og jeg sliper kården min mot murveggen. Deretter vender jeg blikket mot høyre fot og stikker hull på stortåen. Av ren kjedsomhet – eller likegyldighet kanskje – snitter jeg en polsk hoffnarr og sønnen hans, en dame segner om og mister kalken sin, og jeg segner om og mister fatningen min. Kanontordenen overdøver det hele og jeg klarer ærlig talt ikke å tenke en eneste tanke helt ferdig. Enten finner jeg ut av det nå eller så finner jeg ut av det siden. «Skjer det ikke nå så skjer det uansett siden», tenker jeg og så slutter jeg å tenke.
Det er et utfordrende foreliggende å skulle si noe om Hamlet som ikke allerede har blitt sagt. Jeg har gjort et ærlig forsøk, men hvorvidt det står tidens slag og spark vil vise seg siden. Likevel kan jeg si at det ikke hersker noen tvil om at Hamlet lett gjør seg fortjent til en rekke utmerkelser og trompetfanfarer. Det er virkelig et svært velutført og velskrevet verk. Dette til tross sniker det seg inn en hel hurv med kvaler og gjenvordigheter når man nå skal gjøre rede for dette stykket. Mange av spørsmålene som det pustes liv i her angår Hamlet selv, men ikke minst Hamlets mor, Hamlets onkel (og far), kong Claudius, og som de fleste «shakespeareologer» vil ha det til: Hamlets nærmeste venn, Horatio. Om Hamlet selv har det versert en rekke teorier og gjetninger om hvorfor han er så tvilende (om han nå i det hele tatt er så tvilende som enkelte påpeker), og hvorfor denne tvilen brått omvendes mot stykkets slutt. Det var blant annet noen psykoanalytikere i det forrige århundret som ville tilskrive disse egenskapene ved Hamlet til det påståtte ødipale forholdet han har til moren, men disse pikante forklaringene får mer aktelse av å være adspredende enn å ha noen virkelig klangbunn. Videre mønstres det mye tankekraft til å forklare Hamlets forhold til Ophelia, herunder hvorfor han kommer med så ramsalte stikk mot henne og ber henne komme seg i kloster, for siden å bløtgjøres fullstendig når han får vite at hun hadde lidd drukningsdød for egen hånd. Mange av disse spørsmålene, som hver og en tåker forståelsen av stykket, er dessuten med på å forøke dens verd – de bidrar med å gi skuespillet en dybde og mystifistisk natur. For ikke å snakke om André Bjerkes gjendiktning som utvilsomt fortjener all ros og ære. Dersom man først skal lese Shakespeare på norsk må man anbefale oversettelsene hans, skjønt enkelte av dem ikke lar seg finne så lett. Tilbake til saken: Man kan da undre seg om det finnes noe særlig å rakke ned på i det hele tatt. Er Hamlet virkelig et så fullstendig verk? Mange vil nok brøle sitt bifall her (den første som foresvever meg er den litt intense tidligere lederen for Det norske Shakespeareselskap Ola B. Johanessen), og da jeg selv leste Hamlet for første gang, må jeg innrømme at jeg tenkte at her blir det ikke stort bedre. Men med tidens gang har stykket mistet noe av sin tidligere glød, mye grunnet Hamlets uforklarlige væremåte. Det støter og butter imot tenkningen helt til jeg blir liggende delvis paralysert og avstivet. Det tvilende i Hamlets vesen lar seg stort sett forklare, men likegyldigheten han uttrykker mot slutten av stykket forekommer meg så obskurt. Kanskje er årsaken attentatet på Rosenkrantz og Gyldenstern, eller kanskje har det gått så langt med ham at han tar til takke med alt som skjebnen tilbyr av både slag og gaver (slik han hevder at Horatio holder på), eller kanskje er det noe annet. Det hele virker som en skrivesperrens runkering – det blir en for lettferdig løsning på Hamlets situasjon. Det forekommer meg at det må være det nødvendige annet som er svaret, men dette nødvendige annet finner jeg slettes ikke, og kanskje er det nettopp meg problemet grunner i. Jeg må likevel komme med et lite poengtrekk som enten er min eller stykkets ufullkommenhet til del, kanskje oss begge. Utover dette er det ikke så mye å rakke ned på. Vel verdt å lese: 97/100.
Det er et utfordrende foreliggende å skulle si noe om Hamlet som ikke allerede har blitt sagt. Jeg har gjort et ærlig forsøk, men hvorvidt det står tidens slag og spark vil vise seg siden. Likevel kan jeg si at det ikke hersker noen tvil om at Hamlet lett gjør seg fortjent til en rekke utmerkelser og trompetfanfarer. Det er virkelig et svært velutført og velskrevet verk. Dette til tross sniker det seg inn en hel hurv med kvaler og gjenvordigheter når man nå skal gjøre rede for dette stykket. Mange av spørsmålene som det pustes liv i her angår Hamlet selv, men ikke minst Hamlets mor, Hamlets onkel (og far), kong Claudius, og som de fleste «shakespeareologer» vil ha det til: Hamlets nærmeste venn, Horatio. Om Hamlet selv har det versert en rekke teorier og gjetninger om hvorfor han er så tvilende (om han nå i det hele tatt er så tvilende som enkelte påpeker), og hvorfor denne tvilen brått omvendes mot stykkets slutt. Det var blant annet noen psykoanalytikere i det forrige århundret som ville tilskrive disse egenskapene ved Hamlet til det påståtte ødipale forholdet han har til moren, men disse pikante forklaringene får mer aktelse av å være adspredende enn å ha noen virkelig klangbunn. Videre mønstres det mye tankekraft til å forklare Hamlets forhold til Ophelia, herunder hvorfor han kommer med så ramsalte stikk mot henne og ber henne komme seg i kloster, for siden å bløtgjøres fullstendig når han får vite at hun hadde lidd drukningsdød for egen hånd. Mange av disse spørsmålene, som hver og en tåker forståelsen av stykket, er dessuten med på å forøke dens verd – de bidrar med å gi skuespillet en dybde og mystifistisk natur. For ikke å snakke om André Bjerkes gjendiktning som utvilsomt fortjener all ros og ære. Dersom man først skal lese Shakespeare på norsk må man anbefale oversettelsene hans, skjønt enkelte av dem ikke lar seg finne så lett. Tilbake til saken: Man kan da undre seg om det finnes noe særlig å rakke ned på i det hele tatt. Er Hamlet virkelig et så fullstendig verk? Mange vil nok brøle sitt bifall her (den første som foresvever meg er den litt intense tidligere lederen for Det norske Shakespeareselskap Ola B. Johanessen), og da jeg selv leste Hamlet for første gang, må jeg innrømme at jeg tenkte at her blir det ikke stort bedre. Men med tidens gang har stykket mistet noe av sin tidligere glød, mye grunnet Hamlets uforklarlige væremåte. Det støter og butter imot tenkningen helt til jeg blir liggende delvis paralysert og avstivet. Det tvilende i Hamlets vesen lar seg stort sett forklare, men likegyldigheten han uttrykker mot slutten av stykket forekommer meg så obskurt. Kanskje er årsaken attentatet på Rosenkrantz og Gyldenstern, eller kanskje har det gått så langt med ham at han tar til takke med alt som skjebnen tilbyr av både slag og gaver (slik han hevder at Horatio holder på), eller kanskje er det noe annet. Det hele virker som en skrivesperrens runkering – det blir en for lettferdig løsning på Hamlets situasjon. Det forekommer meg at det må være det nødvendige annet som er svaret, men dette nødvendige annet finner jeg slettes ikke, og kanskje er det nettopp meg problemet grunner i. Jeg må likevel komme med et lite poengtrekk som enten er min eller stykkets ufullkommenhet til del, kanskje oss begge. Utover dette er det ikke så mye å rakke ned på. Vel verdt å lese: 97/100.
November 20, 2021
Leste denne i en gammel norsk oversettelse som forberedelse til teaterbesøk. Leste deretter enkelte utdrag i mer moderne oversettelse sammen med venninner. Interessant å se hvordan et slikt storverk fortsatt er aktuelt.
Read
June 14, 2020For en leseropplevelse
Nydelig
Nydelig
February 6, 2022
Til tross for vanskelig språk synes jeg stykket er veldig bra!!
June 16, 2023
overrated.
skjønte kanskje 10% uten å bruke den moderne versjonen for å "oversette"
skjønte kanskje 10% uten å bruke den moderne versjonen for å "oversette"
January 22, 2024
Jeg burde absolutt satt meg litt inn i historien først, for jeg blandet to personer i starten og det forvirret meg resten av stykket lol. Sikkert bedre å se det som skuespill tho
October 22, 2024
Jeg vet ikke hva det er men jeg bare elsker Hamlet. Stemningen, karakterene, alt sammen.
December 29, 2024
Fet. Nyttårsforsettet mitt er å lese mer Shakespear. Om jeg ikke gjør det vennligst ikke vis meg denne ”anmeldelsen“ og le av meg.
February 1, 2025
Skjønte typ 30% av det som var skrevet🤷🏻
March 3, 2025
hype hype hype hype
March 21, 2025
HEIA NORGE
July 24, 2026
likte boken! Ganske lettlest, mye mellomrom på sidene, korte scener og flere akter. Ikke for mye detaljer. Det skjer mye i handlingen, mange følelser utspiller seg, hevn, en av de største, sorg, kjærlighet, sjalusi. Mye dramatikk og en dramatisk slutt på boken. Likte den!
October 27, 2012
Det blir ekstra beundringsverdig, når man vet at av de over tusen karakterene Shakespeare skapte, så hadde alle sin egenartede og særegne stemme. Shakespeare hadde evnen til å beskrive karakterene med så stor individualitet, og uten å være influert av andre enn karakteren i seg selv, at Keats mente Shakespeare hadde "negative capability" -og tømme sitt ego og for fullt innta en rolle.
Med setninger som; "La oss beleire dine ører, som har forskanset seg mot vår beretning", og "det er et rusk som plager sjelens øye", er det ikke rart at dette er en sidevender som altfor fort tar slutt.
Med setninger som; "La oss beleire dine ører, som har forskanset seg mot vår beretning", og "det er et rusk som plager sjelens øye", er det ikke rart at dette er en sidevender som altfor fort tar slutt.
April 3, 2022
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om Hamlet, men den er gullegod.
October 21, 2025
Så sykt bra og komplekse karakterer.
Åja forresten, du kan ikke prøve å fortelle meg at Hamlet og Horatio bare var venner for det er det absolutt ingen som tror på.
Åja forresten, du kan ikke prøve å fortelle meg at Hamlet og Horatio bare var venner for det er det absolutt ingen som tror på.
June 5, 2026
mitt neste litterære prosjekt: hamlet (den andre)
Displaying 1 - 28 of 28 reviews