Alta 4 - Kvalsund (4-1)

Etter å ha sittet på puben og sett første omgang av TIL - Godset takket jeg for meg, og satte kursen mot nærmeste busstopp. Herfra gikk ferden til bydelen Aronnes, hvor det gamle stadionet i Alta ligger. Rett ved dette ligger også en kjempesliten kunstgressbane, men heldigvis også en flunke ny bane av samme slaget, og det var her på «Villaksbanen» det i kveld skulle være femtedivisjonskamp mellom Altas fjerdelag og Kvalsund.

Før avspark rakk jeg en prat med hjemmelagets trener, som kunne fortelle at dette stort sett var snakk om klubbens G17-lag som gjennom å stille i serien fikk seg en bedre kamparena enn det de ellers hadde hatt tilgang til. Det hadde lenge vært usikkert om gjestene klarte å stille lag, men heldigvis hadde det løst seg såpass at det ble kamp. Ellers noterte jeg meg at kveldens dommer var en jeg hadde møtt flere ganger tidligere i helga, først som trener i Tverrelvdalen i går, og så som hallansatt i Finnmarkshallen tidligere i dag.

Da kampen kom i gang var mørket i full gang med å senke seg, og jeg innså raskt at det å fotografere i kveld kom til å bli en høyst utfordrende øvelse. Ute på kunstgressmatta var det hjemmelaget som kom best i gang, men lenge var det et svært sjansefattig oppgjør vi litt over tjue frammøtte fikk se. Etter litt over 32 minutter lyktes det endelig for de blågule å få ballen i mål, og vi hadde en høyst fortjent 1-0-ledelse.

Knapt fem minutter etter det første målet fikk så Alta 4 straffespark, og da dette gikk inn til 2-0 var alle spor av spenning i denne kampen over.

2-0 sto seg til pause, og jeg fullførte min runde rundt banen, og fant ut at det faktisk var en liten improvisert kiosk i området der de fleste publikummerne befant seg. Jeg fikk ordna meg et deilig lite stykke tekake (Noe jeg tror jeg ikke har spist siden mormor døde på slutten av nittitallet!) som kunne nytes samtidig som jeg plasserte meg ved siden av ingen ringere enn «Europakongen» Magnus Andersen som også hadde tatt turen hit til denne kampen.

Etter pause fortsatte dominansen fra ungguttene fra Alta, og rett før det var spilt ti minutter kom 3-0, før 4-0 kom tre minutter senere. At det ikke ble flere scoringer var et eller annet sted mellom mirakuløst og skandaløst, for det haglet med sjanser uten at det ble noe uttelling på noen av dem. I det 74. minutt kom det så litt ut av det blå en redusering til 4-1, noe de tilreisende feiret nesten som en seier!

Noe mer å skrive hjem om skjedde det ikke, og kampen endte 4-1. Jeg drista meg så bort for å spørre dommeren om skyss tilbake til sentrum, noe han gladelig sa ja til. Jeg fant under kjøreturen ut at han ikke var noen hvilken som helst tilfeldig svenske, men ingen ringere enn Tomas «Hula» Johannesson som hadde med seg en solid bakgrunn fra fotball på høyt nivå i Värmland og Örebro før kjærligheten lokket ham til Finnmark hvor han hadde vært både hoved- og assistenttrener i flere klubber i Alta-området i årene siden 2009!

En flott groundhoppinghelg hadde dermed fått en flott avslutning, og underveis hadde jeg nesten lovet noen fra Bjørnevatn at neste år må jeg se å få besøkt Sør-Varanger for å få krysset av noen baner i Øst-Finnmark også!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Alta - Ull/Kisa 2-4

Endelig var dagen kommet. Andredivisjon skulle fullføres. Etter en lett frokost lot jeg meg inspirere og tok beina fatt i retning Finnmarkshallen, Etter en snarvei som førte meg inn i hagen til noen passerte jeg forbi Alta ungdomsskole, og kunne så ta meg inn i hallen hvor det altså skulle være kamp på nivå 3 mellom Alta IF og Ullensaker/Kisa.

Jeg hadde slitt litt med å få tak i noen i klubben for å avtale om fotografering, men dette viste seg heldigvis å være null problem da jeg kom, og billettørene fant fram vest til meg og ønsket meg velkommen. Jeg tok meg en runde i den nesten tomme hallen som altså var den siste jeg manglet i årets andredivisjon, noe Futbology selvsagt markerte med badge for den aktuelle avdelinga. Underveis slo jeg av en prat både med klubbens egen fotograf og med han som styrte flammeshowet som skulle kjøres under innmarsjen. Da klokka nærmet seg ett drønnet AC/DCs Thunderstruck ut av høytalerne, og det ble flammer i alle retninger!

For Alta har 2025 vært et svært tungt år, og det er i høyeste grad kniven på strupen for de blågule i de resterende kampene denne sesongen. Dette var ganske tydelig da kampen kom i gang, for det var full innsats fra første spark, og med blant andre den gamle TIL-helten Magnus Andersen i aksjon (Litt gråere over ørene enn sist jeg så ham) var det på ingen måte ufortjent da supporterklubben Steinbergets noe skuffende få frammøtte i det 19. spilleminutt sammen med rundt 300 andre i hallen kunne juble for 1-0!

Resten av første omgang var det ikke stort å rapportere om. Hjemmelaget så fortsatt best ut, og ikke veldig mye tydet på at gjestene fra Romerike fortsatt er med og jager opprykk fra divisjonen. Ellers var det mest nevneverdige kanskje en situasjon hvor et mislykket klareringsforsøk fra en Alta-forsvarer gikk i stolpen til forferdelse for hjemmefansen, samt en takling som holdt på å ta knekken på AD1 som ble liggende under en spiller som forsvant ut over sidelinja.

Det sto uansett fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben for en liten omgruppering, mens jeg gikk i kiosken for å teste de lokale vaflene. Slett ikke verst, selv om de bar litt preg av å ha ligget under plastfolie i noen timer og ikke som de jeg åt i går var helt nystekte.

Ull/Kisa-trener Kasey Wehrman måtte ha sagt de riktige tingene i pausen, for det var et helt nytt bortelag vi så etter hvilen. De for anledningen sortkledde gikk rett i angrep, og alt etter tre og et halvt minutt lå ballen i nettet bak Altas finske sisteskanse. 

Fem minutter senere kom de blågule så til en enorm sjanse etter et strøkent innlegg fra nevnte Andersen, men da dette ikke ble til scoring tok det typisk nok bare noen få minutter før det sto 1-2 på måltavla.

Bortelaget fortsatte å se sterkest ut nå, men neste ball i nettet kom faktisk fra Alta. Etter en corner et par minutter før halvtimen var spilt av andre omgang ble det aldri ordentlig klarert, og til slutt ble en retur vippet over keeper og i mål.

Dessverre for Alta var han som gjorde dette offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 da Ull/Kisa noen minutter senere stormet framover og satte inn 1-3 i det 79. minutt. Nå så det veldig ut som om  tredjedivisjonsfotball kom til å bli det høyeste man ville få se i Finnmarkshallen 2026. Bedre ble det ikke da gjestene seks minutter senere satte inn 1-4 på corner.

All ære til Alta for ikke å gi seg selv om situasjonen så svært vanskelig ut. Plutselig ble min navnebror Marius Bustgaard Larsen løpt over ende på vei mot dørlinja, og dommeren pekte på straffemerket! Straffen ble i det klokka passerte 89 spilte minutter satt i mål til 2-4, og et øøøøørlite håp om poeng var igjen tent.

Det ble markert for fem minutter overtid, og tross mye drøying fra gjestene blåste dommeren av med 95:03 på min stoppeklokke, og skuffet måtte Alta innse at de nå hadde en kamp mindre tilgjengelig for å skaffe de poengene som trengs skal plassen i divisjonen sikres foran 2026-sesongen.

Jeg forlot hallen, fant ut at det ikke var så lenge til bussen tilbake til sentrum gikk, og fant meg en sportspub hvor det var mulig å både se eliteseriefotball på TV og kjøpe litt mat og drikke mens jeg skrev bloggpost og ventet på turens siste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

PS: Det var kanskje litt uventet å se hvem som var dagens fysio hos hjemmelaget!

Nerskogen - Sørøy Glimt 10-0

Etter å ha forlatt kampen i Tverrelvdalen kjørte jeg så raskt fartsgrensene tillot nedover dalen, og var svært glad jeg alt hadde rekognosert hvordan man kom seg til neste bane. Da jeg svingte inn forventet jeg å se spillet være i gang, men etter å ha hoppet ut av bilen skjønte jeg at avspark måtte ha blitt forsinket i femtedivisjonskampen mellom serieleder Nerskogen og Sørøy Glimt.

Jeg fikk vite at dommeren var forsinka, og avspark var utsatt til kvart over. Jeg hadde heldigvis ikke mer jeg skulle rekke i dag, så jeg benyttet anledningen til å nyte det fantastiske været enda mer. Tenk, det var skyfri himmel, og hettegenseren jeg hadde ikledd meg kjentes nesten for varm ut! 14 minutter over to var så dommeren på plass og et minutt eller to senere var kampen sparket i gang ute på kunstgressmatta.

Også denne kampen var svært viktig for hjemmelaget. Med seier ville seriemesterskapet være i boks, mens om de avga poeng ville de være avhengige av at ikke Frea fra Øvre Alta vant sin siste kamp. Det var derfor litt overraskende at det første som skjedde var at rødtrøyene fra Hasvik gikk i angrep, men da dette ble resultatløst var det «no looking back» for hjemmelaget.

Det var spilt 3 minutter og 15 sekunder da første mål kom, og det sto 1-0. 2-0 kom syv minutter senere, mens vertskapet foran et publikum på nær hundre personer gikk opp i 3-0 like etter at halvtimen var spilt. I det 36. minutt lyktes så endelig han som hadde slått flere cornere med å plassere ballen mer eller mindre rett i mål, og det sto 4-0.

Fem minutter før pause kom så 5-0, og jeg gikk og skaffet meg et svært godt kakestykke (Da jeg ble fortalt at fyllet stort sett smakte smør var jeg solgt, dette måtte jeg ha!). Femmålsledelsen sto seg til pause, og det var nok en litt betuttet gjeng sørøyinger som gikk mot garderobene.

I pausen slo jeg meg ned på benken som fungerte som tribune, og overhørte her en pjokk som krevde at mora måtte se etter om han hadde fått «sånne svarte greier fra gresset på banen» i nesa. Heldigvis viste det seg at det ikke var granulat han hadde der, men bare vanlig snørr. Etterhvert kom hjemmelagets spillere tilbake på banen, og etter litt venting (Jeg tror pausen ble godt over tjue minutter) dukket også gjestene opp igjen.

Nerskogens dominans ute på banen fortsatte også etter hvilen, og det begynte å bygge seg opp mye frustrasjon hos karene i rødt. Jeg hørte til stadighet rop som var variasjoner av temaet «Er det så vanskelig å gi ballen til en i samme drakt som deg selv?», og i det 59. minutt kom 6-0, før vi fem minutter senere fikk se 7-0 i etterdønningene etter et hjørnespark.

I det min klokke passerte 66 spilte minutter kom så 8-0, før vi 5-6 minutter før full tid fikk to kjappe scoringer som medførte at sluttresultatet ble 10-0 i det som hadde vært en usedvanlig enveiskjørt kamp.

Det var deretter duket for utdeling av medaljer og pokal, og ikke minst løfting av pokalen slik man har sett på TV, med tilhørende spruting av sprudlevann.

For Nerskogen venter nå en kvalik mot opprykkskandidatene fra de to andre avdelingene i fotballkretsen, dersom de ønsker å gå for en plass i 4. divisjon neste år. Selv satte jeg kursen ned mot sentrum av Alta igjen, ble kvitt bilen, fikk handlet litt godsaker, og tok så en tidlig kveld mens Eintracht Frankfurt maltrakterte Borussia Mönchengladbach. (Jeg hadde sovnet før BMG nesten slo tilbake i sluttminuttene).

Flere bilder fra kampen og premieutdelinga kan du se på Google photos.

Tverrelvdalen - Bjørnevatn 1-0

Denne siste helga i september hadde jeg sett at det ikke bare var mulighet til endelig å få fullført andredivisjon, det var også flere andre baner i Alta som kunne tas. Jeg fløy derfor nordover fredag, tok en rolig kveld i en sentralt plassert AirBnB før jeg lørdag morgen hentet ut en Getaround-bil jeg hadde reservert og krysset Altaelva for første gang siden jeg var på korpstur til Honningsvåg for ti år siden! Etter først å ha rekognosert litt i omgivelsene for dagens andre kamp satte jeg kursen oppover Tverrelvdalen, og etter også her å ha sett meg litt rundt i nabolaget parkerte jeg ved banen hvor det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Tverrelvdalen IL og Bjørnevatn.

Det var en litt spent stemning blant hjemmelagets folk før kampen, noe som nok bunnet i at med seier i dag ville neste helgs lokaloppgjør mot Bossekop i praksis bli en ren seriefinale i nest siste runde. Bossekop ville om Tverrelvdalen vant i dag ligge kun ett poeng foran, mens Bjørnevatn kunne spille med svært lave skuldre her da de ikke hadde annet å spille for enn å holde Norild bak seg på tabellen. For ytterligere å skru opp spenningen ble det kjørt litt rød røyk og passende musikk til innmarsjen foran kampen.

Den nervøsiteten som nok fantes hos hjemmelaget viste seg litt ute på kunstgresset, og i det fantastiske høstværet syntes jeg lenge gjestene fra øst så sterkest ut. Det var likevel en ekstremt sjansefattig kamp jeg sammen med 50-60 andre fikk bivåne. Det skjedde omtrent ingenting foran noen av målene i første omgang, og da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 0-0.

Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en vaffel, som viste seg å være helt strålende god. Da denne var fortært tok jeg igjen plass ved banen, og snart var kampen i gang igjen.

Etter pause tok det ikke veldig lang tid før vi faktisk fikk en målsjanse, da Tverrelvdalen kom til en avslutning som faktisk hadde fortjent å gå inn. Den snek seg likevel utenfor, men nå hadde rødtrøyene fått vist at de hadde tenkt å kjempe om seriemesterskapet hele veien inn. Det vil likevel være en overdrivelse å si at vertskapet tok over, spillet bølget mer fram og tilbake. Like etter at timen var passert lyktes så en av dem å få med seg ballen i det han stormet fram forbi et forsvar som trodde de hadde kontroll, og vips sto det 1-0. Stor jubel!

Resten av kampen prøvde Bjørnevatn febrilsk å utligne, men da dommeren etter noen lange overtidsminutter jeg brukte til å slå av en prat med lokalavisa blåste av kunne vertskapet trekke et lettelsens sukk. Det sto fortsatt 1-0, og kampen om seriemesterskapet og opprykkskvalifiseringa levde videre.

Jeg stormet til bilen og satte kursen mot neste kamp, som jeg forventet å ikke rekke avspark til ettersom det hadde blitt litt forsinkelser her.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lysekils AIK U - Grohed/Ljungskile U 3-3

Etter å ha vært på langkjøring (Eller sikkerhetskurs på veg som det formelt heter) for minibusslappen forlot jeg tirsdag ettermiddag hjemmekontoret og satte kursen sørover. Etter en kort visitt på den sjarmerende fiskebutikken i Ljungskile gikk veien til den tyrkiske restauranten på Torp i Uddevalla før jeg satte kursen vestover. Etter å ha hatt maksimal flyt med fergetida (Bommen gikk ned bak meg ca 8 sekunder etter jeg kjørte ombord på M/S Tellus) krysset jeg Gullmarsfjorden, og kom så fram til kunstgressbanen hvor det var klart for division 6-kamp mellom U-lagene til Lysekils AIK og samarbeidslaget Grohed/Ljungskile.

Flyfoto 1960 og nåtid

La meg først starte med det åpenbare: Kronbergsvallen i Lysekil er virkelig en perle blant Sveriges fotballbaner, selv om den har kunstgress og ikke ekte vare. Gjennom litt søking i historiske flyfoto fant jeg ut at banen ligger der det fram til en gang mellom 1960 og 1975 var en kunstig sjø, antagelig et vannmagasin. I sørøst er anlegget elegant innrammet av en oppimot 15 meter høy klippe, og på toppen av denne ligger det gamle vanntårnet i byen som er bygget om til kontor og bolig og ble solgt til en ny eier så sent som i fjor, mens på motsatt side ligger en solid seteløs tribune uten tak. Rett og slett et helt nydelig anlegg! (Noe for øvrig også byens gressbane, som jeg besøkte for et par år siden er)

Da kampen kom i gang hadde sola akkurat gått ned, men tross at det var en småhustrig kveld i slutten av september kom det stadig sigende til nye tilskuere. Første del av første omgang ble det mye fram og tilbake ute på banen, og lenge lot de store målsjansene vente på seg. Det var faktisk først i det 27. minutt en av de rødkledde kunne juble for å ha satt inn 0-1 etter å ha rundlurt Lysekil-forsvaret.

Etter å ha tatt ledelsen hadde gjestene en svært god periode, men de lyktes ikke med å skape annet enn panikk i Lysekil-forsvaret, som på mystisk vis unngikk flere baklengsmål. Det var nok derfor litt surt for Grohed/Ljungskile da de fem minutter før pause måtte se en av de lyseblå hamre ballen i krysset til 1-1.

Med Ljungskiles a-lagstrener Joakim Jensen på plass på tribuna ville ikke rødtrøyene la seg pille på nesen, og rett før dommeren blåste av første omgang herjet de litt med Lysekil-forsvaret, og tok igjen ledelsen.

Det sto dermed 1-2 da lagene gikk i garderobene inne i idrettshallen like ved, og med stadig svinnende lys innså jeg at andre omgang nok like godt kunne tilbringes på tribuna som å gå rundt nede ved banen og ta bilder som bare ville bli grøt.

Herfra fikk jeg se hjemmelaget igjen utligne, og med 2-2 og en knapp halvtime igjen av kampen var det absolutt vidåpent hvordan det hele skulle ende. I det 74. minutt tok så hjemmelaget for første gang i kveld ledelsen, og den norske fotballpappaen jeg satt ved siden av virket ikke veldig fornøyd nå, ettersom hans sønn var på bortelaget. For øvrig var han og samboeren svært hyggelig å snakke med, og det var jo greit å slippe å snakke svorsk selv om jeg var i Sverige.

Det så egentlig ut som om kampen skulle ebbe ut med en litt heldig hjemmeseier da vi gikk mot full tid, men plutselig, bare noen sekunder før min stoppeklokke passerte nitti minutter fant han som hadde scoret kampens første mål ut at de ikke kunne reise helt poengløse hjem igjen. På ny ble det scoret, og det sto dermed 3-3 i det vi passerte full tid.

Jeg forventa egentlig at det ville bli noen tilleggsminutter, men dommeren la til helt minimalt med tid, og dermed endte det hele med ett poeng til hvert lag. Jeg takket de andre nordmennene for praten, og satte kursen tilbake mot Norge og Oslo. Etter en fæl omkjøring mellom Moss og Son underveis kom jeg meg heldigvis til slutt hjem, fornøyd med å ha fått redusert antall baner jeg mangler i Bohuslän med en til.

Flere bilder fra kampen (Mest fra første omgang pga dagslyset) kan du se på Google photos.

Bagn - Slidre/Røn 1-6

Da jeg kikka gjennom dagens kamper for denne søndagen merket jeg at dersom jeg snek meg litt tidlig avgårde fra korpsets seminar kunne jeg rekke å få en ny bane i sørenden av Valdres. Som tenkt, så gjort, da dirigenten kunngjorde siste pause pakka jeg sammen og satte kursen nordover E16, og etter et par timer kunne jeg parkere utenfor kunstgressbanen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Bagn og Slidre/Røn.

Bortelaget hadde jeg jo også sett i forfjor, mens vertskapet var et nytt bekjentskap for meg. Fossvang som stadionanlegget heter ligger på et lite nes ut mot elva gjennom sentrum av Bagn, rett over fra kraftverket som hadde et utseende som ga assosiasjoner til ymse James Bond-kulisser. Bak banen pågikk det noe byggeprosjekt, men det var satt inn en del benker langs banekanten som gjorde at det var gode muligheter for de som ønsket å sitte. Jeg hadde nettopp kommet da jeg ble gjenkjent av dommeren, som også dømte kampen jeg så på Otta forrige helg, og han kom bort og hilste og lurte på hvordan jeg nå lå an i banehoppinga. Han ble ganske imponert da jeg kunne fortelle at dette ifølge Futbology ville bli min bane nummer 956.

Da lagene ble lest opp merket jeg meg at det var en nordnorsk speaker, og jeg fant senere ut at han var finnmarking som hadde bodd i Bagn i snart 25 år. Da han hadde ramset opp hvem som skulle starte for gjestene avsluttet han med å si at de også hadde ført opp en haug med innbyttere, men han var i tvil om hvor mange av dem som faktisk var med. 

Ute på kunstgressmatta så gjestene umiddelbart sterkest ut, men etter fem minutter var det faktisk hjemmelaget og deres fans som først kunne juble. En Bagn-spiller stormet mot mål, og fikk satt inn 1-0 på flott vis!

Gleden over å lede fikk dog ikke leve så lenge. I det niende minutt kom utligningen, da en av mennene med lysegrå vest ble felt innenfor sekstenmeteren og det ble idømt et straffespark som altså medførte 1-1.

Gjestene tok nå mer eller mindre helt over, og knappe ti minutter etter straffen ble et frispark fra kanten ekspedert i mål til 1-2.

Tross klar dominans fra de tilreisende yppet begningene seg innimellom, og like etter vi hadde passert en halvtime spilt fikk de en enorm mulighet til å utligne. Det kom først en mulighet som isolert sett var ganske bra, og som endte med at keeper måtte gi en retur. Han som fikk tak i returen hadde nå en helt utrolig sjanse, men på mystisk vis endte avslutningen skyhøyt over mål fra fem meters hold!

Når man misbruker sånne sjanser, så blir det tungt å få med seg noe, og når vi 60-70 som var på kamp i kveld så fikk se vertskapet slippe inn nok et mål, denne gang på hjørnespark, bare noen få minutter etter at de hadde misbrukt sjansen til å utligne, da ble det en tung høstkveld!

Rett før pause fikk Slidre/Røn igjen corner, og denne gangen vartet han som tok den opp med en ball som ble skrudd rett i mål til 1-4! Morten Gamst Pedersen kunne ikke gjort det stort bedre!

1-4 sto seg til pause, og jeg inntok kiosken for å skaffe meg en vaffel, som ikke bare var god, men også så varm at jeg fikk gjenopplivet fingrene litt. Det var definitivt blitt høst, det var ensifret temperatur på gradestokken, og i tillegg en sur vind som kom nedover dalen, så jeg var glad jeg hadde valgt ullsokker til shortsen i dag.

Litt etter pause gikk plutselig flomlysene i svart, noe jeg først trodde skyldtes at ballen smalt i et reklameskilt, men jeg kunne ikke helt skjønne hvordan det skulle påvirke noe. Da jeg oppsøkte speakeren for å høre om han visste hva som lå bak, så kunne han noe beskjemmet innrømme at det nok var han som hadde rota med lysstyrings-appen da han fikk en kunde i kiosken som ville ha kakao. Etter litt tasting på mobilen fikk han slått på lysene igjen, noe som nå begynte å bli litt påkrevd ettersom sola gikk ned bak fjellene i vest alt da kampen startet.

Ti minutter før kampen var over kom så bortelagets første mål som ikke var resultat av en dødball da de fikk satt inn 1-5, og i det 88. minutt kom også 1-6. Med en så klar ledelse var det lite behov for noen lang overtid, og etter at hjemmelaget hadde fått et par sjanser på cornere uten å klare å redusere blåste dommeren av, og slidringene kunne feire både sin første seier og sine første poeng for sesongen!

Jeg forlot raskt området, og satte kursen sørover igjen, og etter en høyst begivenhetsløs kjøretur (Som alltid når man kjører bil: Intet nytt er godt nytt) kom jeg hjem litt etter ti, og kunne innta sofaen ei stund før jeg tok kveld etter ei helg som hadde gitt meg mye mer fotball enn jeg først hadde trodd ville la seg klemme inn mellom all trombonespillinga.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vålerenga - KFUM 1-1

Etter den sene returen etter fredagens banehoppingstur til Sørlandet var det ganske fristende å dra hjem og innta horisontalen etter å ha spilt trombone hele dagen lørdag, men hadde jeg vett til å gjøre det? Neida, jeg hadde jo kjøpt billett til bortefeltet på en eliteseriekamp mellom to lag jeg ikke bryr meg om, så da satte jeg meg heller i bilen og fikk publisert og spredt bloggpostene fra de to kampene jeg hadde sett dagen før, før jeg forserte et grusomt regnvær og kom meg inn på stadion hvor det skulle være byderby mellom Vålerenga og KFUM.

Grunnen til at jeg hadde kjøpt billett på bortefeltet var egentlig at jeg skulle holde en KFUM-supporter jeg kjenner med selskap, men i det jeg hadde kommet meg på plass tikket det inn en melding om at han hadde overlatt til en kompis å kjøpe billett, så han befant seg nå på langsida og måtte bruke all sin konsentrasjon på å ikke applaudere «Kåffa»s prestasjoner for å unngå å bli kasta ut. Høyst urutinert, men da skjønte jeg at jeg iallfall slapp å forholde meg til andre enn en myriade av barnefamilier som var irriterte over at bortefeltet nesten ikke hadde noen nedfelte seter, så det var bare ståplasser tilgjengelige.

Etter de tradisjonelle Vålerenga-tingene før avspark med unger og voksne med flagg som sprang på kryss og tvers akkompagnert av Jean-Michel Jarre, og synging av hyllesten til bydelens kirke var det klart for avspark foran et publikum som ikke var så aller verst stort, selv om man jo kunne forventa at et byderby ville fylle stadion. Østblokka leverte uansett på høyt nivå.

Første del av første omgang var det lite å skrive hjem om som skjedde. To VIF-spillere smalt sammen og ble liggende, men begge kom seg på bena igjen etter en liten sjekk. På kunstgresset var det ellers bortelaget som så best ut, mens på tribunene var det ikke overraskende hjemmefansen som dominerte, og det var for meg som følger Allsvenskan såpass tett som jeg gjør godt å se en støtteerklæring til supporterne over grensa som ikke akkurat har gode arbeidsforhold for tida.

Sju minutter før pause hadde gjestene en kjempesjanse, men det sto fortsatt 0-0 da spillerne gikk i garderoben, og de gravide damene som satt i trappa ved siden av meg forsvant litt. Da de sistnevnte hadde fått satt seg igjen kom spillerne tilbake på banen, og etter den lokale versjonen av Kelly Family-hiten «I can't help myself» kom spillet igjen i gang.

Også etter hvilen var det bortelaget som så sterkest ut, og etter 12 minutters spill fikk de faktisk ballen i mål, men jubelen på bortefeltet fikk en brå slutt da man skjønte at assistentdommeren hadde markert for offside. Fortsatt 0-0.

Så, litt etter at timen var spilt fikk vi litt dramatikk. En KFUM-spiller ble felt på ulovlig vis i en kontring, men ballen endte hos en lagkamerat og dommeren markerte for fordel. Kontringen fortsatte, og litt etter han som nå hadde ballen hadde kommet inn i sekstenmeteren gikk han overende. Umiddelbart så dette helt greit ut, ballen forsvant ut, og dommeren delte ut gult kort til han som hadde forårsaket den første hendelsen. Plutselig, rett før spillet skulle settes i gang markerte han for VAR-sjekk og løp ut til skjermen på sidelinja. Jeg trodde kanskje noen mente at forseelsen som nesten hadde stoppet kontringa hadde vært så grov at det skulle vurderes om dette burde vært rødt kort, men da dommeren kom tilbake pekte han på straffemerket! Fellingen som iallfall ikke jeg 140 meter unna hadde reagert på hadde blitt vurdert som straffbar, og dermed kunne en av de rødhvite gjøre seg klar for å skyte fra 11-metersmerket. Ballen endte i mål, og dermed sto det 0-1, noe som tross at straffen kanskje hadde vært billig utvilsomt var ganske fortjent kampen sett under ett så langt.

Det så lenge ut som om KFUM skulle klare å ta alle tre poengene i denne høstens derby, men samtidig syntes jeg etterhvert de så litt feige ut. Ved et par anledninger ble forsøk på kontringer tatt ut mot hjørneflagget for å dra ut tida i stedet for mot mål. Jeg begynte så smått å lure på om den ikke ubetydelige andelen av de offisielt 13479 tilskuerne som hadde begynt å forlate stadion kom til å gå glipp av noe, og da fjerdedommeren annonserte minimum fem minutters tillegg i tiden ble det iallfall vakt et håp hos de kongeblå.

Langt inn i overtiden fikk så Vålerenga et frispark som holdt på å ende med selvmål for KFUM, men målvakten leverte et tigersprang av de sjeldne og fikk dyttet ballen ut til hjørnespark. Vålerenga hadde sendt opp alt og alle i feltet, og vi hadde passert syv tilleggsminutter da corneren ble slått. Ballen så først ut til å bli klarert, men en av hjemmelagets menn nådde den først, og fra 15 meters hold fyrte han av. Mål, 1-1, og enorm skuffelse på bortefeltet.

Da kampen ble blåst av sto det fortsatt 1-1, og det var en ganske skuffet gjeng fra Ekeberg som kom mot de relativt kortreiste bortesupporterne for å takke for støtten. Om han som prøvde seg på en banestorming var hjemme- eller bortesupporter vet jeg forresten ikke, men dette var uansett en ganske dødfødt greie.

Jeg forlot etterhvert stadion, kom meg på mystisk vis ut av parkeringsplassen igjen, og dro så hjem og laget et bedre måltid før jeg kunne innta senga for å prøve å få tilbake litt søvnoverskudd før arbeidsuka starter igjen.