Falkenbergs FF - BK Olympic 2-0

Etter dagens første kamp hadde jeg egentlig tenkt meg litt lenger sør i Skåne på en kamp til, men heldigvis innså jeg at ved å svelge litt stolthet og godt å gå glipp av starten av kampen ville jeg kunne kjøre hjemover i stedet, og dermed spare voldsomt med tid på slutten av dagen. Som tenkt, så gjort, og da jeg kom fram til destinasjonen fant jeg utrolig nok kjapt en parkeringsplass, og kom meg inn for å se kamp på nivå tre mellom Falkenbergs FF og BK Olympic.

Jeg hadde jo tidligere vært utenfor «Falcon Alkoholfri Arena» (Sånn blir det når man har et bryggeri som sponsor og alkoholreklame ikke er lov) og sett breddekamp, men dette ble altså mitt første besøk her. Da jeg inntok tribuna var det spilt såvidt over et kvarter, og lite tydet på at jeg hadde gått glipp av noe særlig, da det fortsatt sto 0-0.

Ikke overraskende var det mest hjemmesupportere på plass på kampen hvor vertskapet kunne komme seg tilbake til Superettan, og selv om jeg så enkelte luer med bortelagets logo på på hovedtribuna var selve ståfeltet for bortefans helt tomt. Anført av en megafonbrukende capo i et antrekk jeg aldri har sett på en i en slik posisjon før (lyseblå skjorte og beige slacks) kom det en jevn lydstrøm fra de gules supporterfelt, men i første omgang fikk hjemmelaget ikke  satt ballen i mål, mye på grunn av svært god innsats fra gjestenes keeper.

Det sto dermed 0-0 da lagene tok pause, og jeg gikk for å inspisere kioskene og doene. Jeg innså raskt at køene her gjorde dette lite aktuelt nå, så jeg returnerte ut til tribuna etterhvert. Herfra fikk jeg se gjestene gjøre et par bytter i pausen, og så fortsatte kampen.

Det var uten tvil hjemmelaget som både var best og mest interessert i å vinne dette, og ni minutter etter pause ble en retur etter et hjørnespark hamret i mål. Ballen skiftet nok retning på veien, så keeper var sjanseløs, men mål er mål. 1-0, og nå våknet virkelig opprykkshåpet hos FFF («Gi meg en…»-rop fungerer forresten fryktelig dårlig når man bare kan gjenta samme bokstav).

Jeg trakk etterhvert bort fra tribuna for å få sett litt kamp fra andre vinkler, og innså plutselig at jeg kunne sikre meg en matbit i teltet bak kortsida. Jeg skulle akkurat til å bestille da jeg hørte enorm jubel utenfor. Hjemmelaget hadde økt ledelsen til 2-0 med såvidt over et kvarter igjen av oppgjøret.

Jeg kunne feire de gules mål med en utsøkt pommes frites (Men det hadde vært veldig mye bedre med plain majones enn karriremulade som dipsaus) som ble fortært på kortsida av stadion. Herfra fikk jeg se en ganske kontrollert avslutning på kampen, og man trengte ikke spesielt mye i IQ for å skjønne hva supporterne tenkte på da de i det vi gikk inn i de varslete fire minuttene med overtid forlot feltet sitt og sluttet seg til oss som alt sto bak det lave gjerdet foran kortsida.

Godt inn i overtiden innså også hen som styrte storskjermen hva som var i ferd med å skje, og teksten «Vi är tillbaka» kom opp under stillinga som fortsatt var 2-0 da dommeren til slutt blåste av og vektere og publikumsverter innså at her måtte man bare la det uunngåelige skje!

Da jubelen roet seg forlot jeg stadion, ble stående i en nær stillestående kø ut fra parkeringa (Det var utrolig mange som syklet til kamp her i Falkenberg!), men kom meg etterhvert avgårde videre nordover, svært glad for at jeg hadde valgt denne kampen som gjorde at jeg fikk med meg to opprykksfeiringer på en dag, men også var nesten to timer tidligere hjemme enn jeg ellers ville vært.

Landskrona - Degerfors 1-1

Etter å lenge ha sett fram til denne lørdagen i begynnelsen av november sto jeg grytidlig opp og hoppet i bilen. Etter time på time med E6 var jeg nesten kommet til Danmark før jeg parkerte, tuslet en tur i nabolaget, og deretter kom meg inn på stadion hvor det skulle spilles kamp i Superettan (Dvs. nivå 2 i Sverige) mellom Landskrona og Degerfors.

Etter et høyst nødvendig ærend etter den lange kjøreturen kom jeg inn på hovedtribuna, og fikk se en svært sjarmerende kamparena. En hovedtribune med en svak kurve langs den sørlige langsida, og ståtribune for hjemmesupporterne på motsatt langside. I den østlige kortsida var det også ei ståtribune, og her seg det på med bortesupportere som etter å ha opplevd at deres rødkledte helter hadde snublet i de to siste kampene nå håpet å endelig få krone 2024-sesongen med et opprykk. Hjemmefansen på sin side hadde også en drøm om opprykk, men mens de tilreisende ville sikre seg med ett poeng i dag, så var de mer avhengige av en seier for virkelig å legge press på tabellnabo Öster.

Jeg oppdaget til min glede at de tok kort i grillkiosken, så jeg skaffet meg en hamburger som ble fortært bak tribuna før jeg inntok plassen min. Da jeg skulle sette meg ble jeg umiddelbart litt bekymret ettersom det så ut som om jeg hadde kjøpt plass midt i et barnesupporterfelt, men inn mot kampstart virket det som om dette må ha blitt avviklet. Da lagene entret banen fikk vi en svært fin tifo med et pyro-akkompagnement som var svært lite overraskende ettersom vi både hadde fått se et OH-banner bli trukket over den sentrale delen av ståfeltet, og bannerne i tifoen også henviste til røyk.

Kampen var så i gang, og det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære som ventet oss. Blant høydepunktene i første omgang var at blant noen kids som satt et par rader foran meg klarte en av dem å miste mobiltelefonen sin over rekkverket ned mot banen, og de måtte utvise stor kreativitet for å få tak i den igjen. Foran en ikke helt fullsatt hovedtribune, og en ståtribune hvor den avsatte plassen var ganske fylt opp (Her var det ett felt som så ut til ikke å være åpnet) begynte det etterhvert å virke som om gjestene fra bruksorten hadde tenkt å drøye seg til det ene poenget de trengte, noe som i det vi nærmet oss en halvtime spilt av kampen begynte å frustrere de svarthvitstripete ganske mye.

Frustrasjonen ga seg etterhvert utløp i reaksjoner etter noen taklinger, og vi fikk en voldsom sammenstimling av folk som knuffet litt mot hverandre. At dette bare endte med ett gult kort til han som satte inn den opprinnelige taklinga som utløste det hele overgikk min forstand.

Etter dette roet ting seg litt ned igjen, og det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause. Jeg sørget for å få varmet meg litt i sola bak tribuna, før jeg igjen tok plass på tribuna, nå på en litt annen plass, høyere opp. Herfra fikk jeg se Degerfors komme raskt ut fra startblokkene etter hvilen, og med 47:10 på stadionuret kom 0-1! Stor glede blant bortelagets spillere og fans, mens for vertskapet var det nok et ekstra skår i gleden at en av deres menn ble liggende nede, og måtte bæres ut av Røde kors.

Landskrona BoIS hadde ikke gitt opp å henge med i opprykksstriden selv om de lå under. Degerfors prøvde nå i liten grad å skape noe, og da alle ventet at Landskrona skulle prøve å plassere et frispark fra skummel posisjon i krysset eller noe ble dette tatt raskt for å sette opp en spillsekvens som endte med 1-1 i det 59. minutt.

Etter dette hadde BoIS de største sjansene til å avgjøre kampen, men Degerfors klarte foran oss 4348 tilskuere som var på plass å ri av stormen. Det ble markert for 6 minutter tillegg i tiden, men jeg nekter å tro at det faktisk ble spilt fotball i særlig mye mer enn 3 av disse. Taktikken med å drøye tida hadde uansett virket for de røde. Da dommeren blåste av var det ene poenget man trengte i boks, og det ble stor jubel hos de tilreisende.

Jeg forlot stadion raskt og så at valget av parkeringsplass hadde, akkurat som håpet, satt meg i stand til å komme meg raskt vekk, og jeg befant meg snart på motorveien igjen på vei mot neste kamp, som jeg håpet å bli minst mulig forsinket til.

Brosundet - Korsvoll 0-7

I jakten på opprykksfeiringer hadde jeg denne onsdagen valgt en egentlig ganske uinteressant kamp, for å holde Sören med selskap mens han fikk fullført en liga og sett kamp på en bane han manglet. Jeg plukket ham derfor opp, og sammen tok vi den korte veien til Ellingsrud, hvor det i kveld var femtedivisjonskamp mellom Brosundet og Korsvoll.

Grunnen til at kampen ikke var spesielt interessant var at mens det lenger vest i kretsen ble spilt en ren finale om den andre opprykksplassen, så hadde Korsvoll alt rykket opp, mens Brosundet befant seg i et ingenmannsland i nedre halvdel av tabellen. Det ble etter at kampen var blåst i gang likevel raskt klart at Korsvoll ville krone opprykket med en siste seier, for alt etter 6 minutter tok blåtrøyene fra Nordre Aker ledelsen 0-1, og de så seg aldri tilbake etter dette.

Oppildnet av en solid supportergjeng kom 0-2 i det 12. minutt, før vi i det 34. og 35. minutt fikk se ledelsen øke først til 0-3 og så 0-4. Denne stillinga sto seg til pause, og jeg kunne leske meg med en medbragt vaniljecola i den mildt sagt friske høstlufta.

Etter pause kom så 0-5 før det var spilt ett minutt, og seks minutter senere kom også 0-6. Deretter døde kampen mer eller mindre helt ut. Det skjedde svært lite å skrive hjem om, så jeg snakka i stedet masse med Sören, og fikk også snakka litt med Korsvolls klubbfotograf som også hadde tatt turen hit til grensa mot Lørenskog.

Vi hadde akkurat gått inn i overtiden da det som skulle vise seg å være kveldens siste må kom, og med 0-7 orka ikke dommeren å legge til noe mer. Vi fikk deretter litt banestorming med blå røyk.

Da røyken la seg forlot Sören og jeg banen og tok igjen den korte turen hjemover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grei - Lambertseter 5-0

Noe av det fineste med høsten er å prøve å plukke med seg kamper som ender med opprykk til ett av de involverte lagene. Det var med dette i mente jeg denne tirsdagskvelden satte kursen ut i Groruddalskvelden, plukket opp Andreas som var på en visitt i hovedstaden, og sammen med ham forserte bakkene opp mot banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Grei og Lambertseter.

På plass på stadion så vi at André hadde sjekket inn i Futbology, men han var ingensteds å se. Ettersom Greibanen ligger omkranset av høye klipper var ikke dette veldig overraskende, da dette er favorittlokasjonen hans og det dukket snart opp et bilde fra ham tatt fra et høyt punkt ved banen. På den lille tribuna ble det ellers ganske folksomt etterhvert, og blant de frammøtte var også de to Jerv-supporterne Bjørn og Terje.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var favoritter, men gjestene fra Nordstrand bydel forsvarte seg godt, så det satt langt inne for vertskapet å få scoringen de trengte for å sikre opprykket. Når det etterhvert også kom rapporter om at rivalene i Heming ledet sin kamp mot Stovner (Som speaker av noen grunn konsekvent omtalte som «Stovnerkameratene») begynte det nok også å bre seg litt usikkerhet både blant hjemmelagets spillere og store deler av de over 150 frammøtte.

Da vi nærmet oss pause kom så endelig målet med bare såvidt et halvminutt igjen av første omgang. Fra min ganske bra posisjon så det egentlig ut som om det kunne ha kommet et lite offsideflagg, men fra sin noe dårligere posisjon så ikke AD dette, og dermed ble 1-0 stillingen da lagene gikk til pause.

Jeg entret foajeen til den ganske nye fotballhallen rett ved banen, fordi her var det rigget til kiosk. Etter å ha stått flere minutter i en kø med minimal framdrift ble det endelig min tur, og jeg fikk ordnet meg en vaffel å ta med meg ut i høstlufta.

Grei jaget altså opprykk til tredjedivisjon, og da lagene var tilbake på banen tok det under fire minutter før ledelsen var doblet. 2-0 kunne blåtrøyene da vel ikke rote bort? Med den gamle Grorud-helten Geirald Meyer i aksjon virket Greis forsvar rimelig solid, og i det stoppeklokka mi passerte 51 spilte minutter kom også 3-0. Nå luktet det ikke bare pyro-røyk, nå luktet det opprykk!

Mens speaker kunngjorde vinnerne av bowlingrunder, bilvask og fruktkurv fortsatte hjemmelaget å styre kampen, selv om Lambertseter innimellom produserte noen halvfarligheter. Det var derfor på ingen måte ufortjent da hjemmelaget økte til 4-0 i det 79. minutt, og det var ingen som fulgte oppfordringa fra han på tribuna som nå ropte at det bare var å dra hjem.

Med halvanna minutt igjen av ordinær tid kom så 5-0, og herfra og inn ble det en parademarsj for vertskapet, som følte seg så sikre at de nå til og med byttet inn reservekeeperen så han for fullt skulle få ta del i gledesscenene som ventet.

Etter noen minutters overtid blåste dommeren endelig av, og vi fikk både bierdusche, sjampis, konfettikanoner, pyro, banestorming og annen moro i minuttene som ventet!

Da ting begynte å roe seg ned tok jeg igjen med meg Andreas, og fornøyde kunne vi forlate banen etter å ha tilbragt en svært trivelig kveld i skogkanten øst for Årvollåsen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Smørås - Lyngbø 3-7

Etter å ha feilnavigert litt (Sånn blir det selvsagt med en skipslos som sjåfør på land) på veien fra den første kampen vi hadde sett fant Sindre og jeg fram til lørdagens neste destinasjon. Til vår store glede så vi da vi hadde parkert at det befant seg en tribune med tak over her ved banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Smørås og Lyngbø.

Noe av det første jeg merket meg etter ankomst var at det var solid oppmøte av bortefans her, og med bannere, tromme og ikke minst en vuvuzela(!) samt løfter om pyro etterhvert skjønte jeg at her var det litt av et opplegg på gang. Grunnen til dette var selvsagt at det fantes en reell mulighet for at Lyngbø ville kunne feire opprykk om de selv vant kampen sin i dag. Utgangspunktet var nemlig at laget fra Laksevåg lå to poeng bak serieleder Varegg så om Varegg tapte sin kamp ville de passere dem med seier, mens de ved uavgjort i kampen Trane - Varegg ville være avhengige av at de selv vant med fem eller flere mål. Bortesupporterne leverte derfor et solid show til støtte for sine grønnkledte helter da lagene entret banen.

Lyngbø fikk raskt et visst grep om spillet, men mål måtte vi vente på. De unge supporterne holdt likevel koken på enden av tribuna. Det ble etterhvert klart for meg at også mange andre på tribuna hadde tatt turen fra bortelagets hjemtrakter for å se om de skulle lykkes med å snike seg forbi konkurrentene.

Etter en halvtime av kampen fikk vi så nye grønne røykutslipp! Gjestene hadde tatt ledelsen 0-1, og det ble feiret voldsomt!

Seks minutter etter forrige mål leverte de grønne et flott angrep som ble avsluttet med en veritabel kanonkule og 0-2, før de fire minutter før pause igjen kom med et strålende angrep som ga 0-3. Skulle det faktisk gå å detronisere Varegg i siste seriekamp? Håpet ble kanskje enda sterkere da vi rett før første halvdel av kampen var ferdig gjennomført fikk se en av Smørås-spillerne få et rødt kort.

0-3 holdt seg altså til pause, og etter å ha skaffet meg en vaffel (Sindre inntok i tillegg en pølse, eller «Hot dog» som bergenserne konsekvent kaller det) og slått av noen ord med en som hadde bodd 38 år i Lyngbøs hjemmeområde men nå bodde her ved Smørås' bane tok jeg en liten runde rundt banen for å se kamp fra flere vinkler.

Smørås så ut til å ha brukt pausen godt, og etter 51 minutter av kampen lyktes de med å ekspedere et hjørnespark i mål til 1-3.

Fem minutter senere kom også 2-3, skulle det rakne helt for gjestene etter den gode førsteomgangen? Grønntrøyene klarte nå å ta seg sammen, og bare halvanna minutt etter den andre reduseringen økte ledelsen igjen til 2-4. 

Lyngbø virket nå å ha gjenvunnet kontrollen, og i det 70. minutt kom 2-5, før også 2-6 kom med et kvarter igjen av ordinær tid. Det sto fortsatt 0-0 i kampen på Slettebakken, så da 2-7 ga den sårt tiltrengte femmålsledelsen rett før det var spilt 82 minutter fikk vi en enorm jubel fra de tilreisende.

Jeg noterte meg at veldig mange på tribuna satt med mobilene sine og lette etter oppdateringer fra kampen til Varegg, men det neste som skjedde var at hjemmelaget igjen reduserte. 3-7, 88 minutter spilt, og med en ledelse med bare fire mål var man igjen avhengige av hjelp fra Trane. Så kom hjelpen. Trane scoret, og gjestenes supportere jublet som om de hadde vunnet Conference League!

Etter noen spent overtidsminutters blåste dommeren av kampen med 3-7 på scoringstavla, og vi fikk litt forsiktig avventende jubel. Trane ledet riktignok fortsatt over Varegg, men den kampen hadde vært ca 2 minutter senere i gang med 2. omgang enn denne, og i tillegg visste man ikke sikkert hvor mye som var lagt til der. Etter noen minutter med intens spenning eksploderte det så med gledesscener! Opprykket var sikret, og jeg lar videoene mine tale for seg selv!

Etter at jubelen hadde lagt seg så jeg Lyngbøs trener Trond ta telefonen fatt for å ringe kona. Noe sier meg at den samtalen nok kom til å handle om at han ville komme sent hjem i kveld. Omgitt av hoppende glade Lyngbø-supportere konkluderte jeg med at jeg hadde valgt helt riktig kamp å dra på i dag, og fikk skyss tilbake til overnattingsstedet av Sindre som også var sjeleglad for valget av kamp.

Litt flere bilder fra kampen (selv om det bare er mobilbilder denne gangen) kan du se på Google photos.

Oslo Internasjonale - Forward 0-6

Etter å ha forlatt studentenes hjemmebane tok Terje, Ray og jeg den korte turen ned til Bjølsen, hvor bilen igjen ble parkert, før vi entret gressvollen ved en av banene i Oslo med dårligst flomlys. Her var det nok en niendedivisjonskamp som var i gang, denne gang oppgjøret mellom Oslo Internasjonale FK og Forward Sportsklubb (Som altså ikke må forveksles med Örebro-klubben BK Forward)

Igjen fant jeg noen å spørre om stillinga og tida, og fikk høre at kampen hadde kommet i gang litt forsinka så vi ikke hadde mista noe særlig, og det var fortsatt målløst. Kampen var virkelig topp mot bunn, med bortelaget som store favoritter, og de kunne faktisk sikre opprykk hvis de vant i kveld. Spørsmålet var bare om noen ville få det med seg, for flomlysene var som sagt mildt sagt dårlige!

(Ok, dette bildet overdriver kanskje lysforholdene litt!)

Som forventet festet gjestene raskt et grep rundt kampen, og da det var spilt ca fem minutter satt 0-1 i mål til stor jubel fra en betydelig andel av de nærmere 30 fremmøtte rundt banen. Rødtrøyene fortsatte å dominere, men lenge uten at det ble flere mål, i stor grad takket være heroisk innsats fra vertskapets forsvar.

Etter 25 minutter raknet det riktignok bak hos de svartkledde, og 0-2 var et faktum, før også 0-3 kom bare noen få minutter senere. Dette luktet opprykksfeiring!

Jeg hadde nesten forventet å måtte finne fram ei kuleramme for å fortsette å holde tellinga, men faktum var at OIFK nå tok seg sammen og faktisk leverte noen anstendige angrepsforsøk. Mål ble det derimot ikke flere av i første omgang, og det sto fortsatt 0-3 da lagene tok pause.

Etter en kort hvil fortsatte kampen uten at noe særlig hadde endret seg. I det 64. minutt økte det nå i praksis opprykksklare Forward-laget til 0-4, før også 0-5 kom etter 78 minutter. Like etter dette fikk så hjemmelaget sin største sjanse i kampen da et langskudd smalt i stolpen, men dessverre for dem på feil side av stanga.

Med drøye fem minutter igjen av kampen var så en Oslo Internasjonal-spiller uheldig og kom alt for sent i en takling hvor han klipte ned en motspiller. Selv om dette helt klart ikke var med vilje fikk den angrende synder et høyst fortjent rødt kort, og for virkelig å toppe det hele ble det påfølgende frisparket satt i mål til 0-6.

Da dommeren blåste av fikk vi så bivåne enorme gledesscener fra rødtrøyene.

Jeg ordnet deretter et opprykks-lagbilde i mørket før jeg forlot stadion og fikk lurt Terje til å skysse meg hjem etter en uvanlig hektisk ettermiddag og kveld i hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jönköping-Södra - GAIS 0-2

HamKam hadde lørdagskamp denne helga, og Tromsø spilte hjemme, så jeg hadde avtalt med Mattis at vi skulle ta oss en svensketur på søndag! Etter å ha plukket opp en dødstrøtt Mattis ble kursen satt sørover, og etter en kort pitstop på Nordbysenteret fortsatte vi sørøstover til vi kom til Jönköping. Her gikk det overraskende greit å finne gateparkering ikke altfor langt unna Stadsparksvallen, og vi tuslet opp mot stadion hvor det var klart for Superettan-kamp mellom Jönköping-Södra og GAIS.

Gjestene fra Göteborg hadde stilt med et imponerende bortefølge, og i tillegg til en ikke bare fullsatt, men direkte fullstappa bortetribune på kortsida, så anslår jeg at minst halvparten av alle fremmøtte på langsidene også var «Gaisare». Grunnen til det massive oppmøtet var at klubben med poeng i dag ville rykke opp til Allsvenskan etter flere års fravær, og Mattis hadde delvis på grunn av dette kjøpt seg billett nettopp i bortesvingen, mens jeg hadde skaffa meg en noe mer sedat plassering på langsida.

Jeg fikk herfra se gjestene varte opp med imponerende sangprestasjoner, før de like før avspark dro opp en tifo om at dette skulle bli siste året i «Ettan». Er man en gammel storklubb så lar man seg ikke affisere av at fotballforbundet har døpt om nivå tre til Ettan, da er det nivå to som er Ettan uansett.

Da kampen startet ble det futta av litt pyro, og mens speaker strengt informerte om at dette ikke var lov runget «Vi ska bränna hele jävla Jönköping» fra tribuna. Spillet kom uansett i gang, og de for anledningen hvitkledde viste kjapt at de mente alvor. Det ble generert et par hjørnespark, og like før det var spilt fem minutter dømte dommeren mål. Ikke alle var helt overbevist om at ballen hadde vært inne, men det er dommeren som bestemmer. Min video av det som ble 0-1 var i følge flere på twitter bedre enn tv-produksjonen, så du får prøve å avgjøre selv.

Resten av omgangen fortsatte Gais-dominansen både på tribuna og på banen, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. De grønnsvarte ultrasene som hadde satt seg oppå gjerdet mellom bortefeltet og banen fyrte nå og da av noen bluss, og det så også ut som om de drev og forberedte det som kom til å skje etter kampen hvis det ble opprykk, da nettet foran feltet ble løsnet fra festene nede, og det ble demonstrert hvordan man måtte gå fram for å brenne hull i nettet med blussene. Da det kom noen spede forsøk på sang fra hjemmesvingen som tross bra oppmøte ikke lot seg høre så veldig ofte ble de kontant møtt med det som for folk fra Göteborg nok er den ultimate fornærmelsen: «Ni har sämre klack enn Häcken!»

Det sto tross enveiskjøringen fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg skjønte at vaktene måtte ha sett planene om å destruere nettet, for dette ble nå plukket ned. (Sikkert også fordi man anså sjansene for at det skulle bli kastet ting etter GAIS' egen keeper for å være heller små). Jeg kom etter hvert i prat med han som satt bak meg på tribuna, en tilreisende Gaisare fra Stockholm som var mektig imponert over at folk kjørte helt fra Oslo for å bivåne denne kampen.

Utover i andre omgang ble stemninga bedre og bedre på bortefeltet. Ultrasene fortsatte å fyre nå og da, og det oppsto en ganske interessant situasjon da speaker hevdet at kampen var stoppet og ikke ville fortsette før pyrobruken ble avsluttet. Alle vi andre som var på kampen så derimot at spillet fortsatte ufortrødent videre.

Inn mot slutten av kampen samlet det seg etter hvert veldig mange med refleksvester i borteenden av banen, og i motsatt ende så jeg også noen politifolk med hjelm i handa som gjorde seg klare. På bortetribuna var det nå en jevn strøm av folk ned mot bakkeplan, så det var tydelig at det kom til å bli folksomt på gressmatta når kampen ble blåst av.

Det viste seg at jeg tok feil, alt noen minutter før det var spilt nitti begynte folk å strømme over gjerdene og samle seg rundt banen, og i det det ble varslet 7 minutters tilleggstid stoppet dommeren kampen. Det kom klar beskjed på høytaleranlegget om at kampen ville IKKE bli gjenopptatt før samtlige «oanhöriga» hadde forlatt baneområdet, og GAIS' kaptein måtte rykke ut for å få jaget vekk egne supportere. Det tok ganske nøyaktig 7 minutter før kampen igjen ble satt i gang, etter at en overraskende stor andel av de tilreisende lot til å tro at «samtlige» gjaldt alle andre enn dem selv.

Resten av tilleggstiden ble preget av at hver gang dommeren blåste i fløyta var det noen som trodde det var klarsignal for banestorming, samt enorm jubel da Göteborgerne gikk opp i 0-2. Da dommeren til slutt ga opp, blåste av, og rømte banen flommet det på ny folk over gjerdene og inn på matta. Her skulle det feires!

Jeg fikk tak i Mattis igjen, og vi kom oss tilbake til bilen og fikk satt kursen videre til vårt neste mål, Borås arena hvor vi hadde et håp om å få bivåne nok en banestorming! 

Eiger - Hinna 3-0

I et anfall av «enda galere enn vanlig» hadde jeg innsett at jeg kunne ta meg en fredagskveldstur til Rogaland for å se fotball nå i starten av november. Etter å ha tigget litt på internett hadde jeg fått ordnet meg skyss fra Sola til Egersund, så etter en liten flytur og en påfølgende biltur var jeg i «Okka by» for å se fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Eiger og Hinna.

Dette var ikke noe helt vanlig oppgjør. Det var siste serierunde i Rogaland, og mens Madla allerede hadde sikra opprykket i den andre avdelinga var det nettopp de to klubbene Eiger og Hinna som kunne havne øverst i avdeling 1. Tabellsituasjonen var den at hjemmelaget ledet med ett poeng før denne kampen, og de ville dermed rykke opp hvis det ble uavgjort eller hjemmeseier, mens gjestene var helt avhengige av å vinne.

Da jeg kom til stadion var jeg innom og hilste på sportslig leder, og fikk en svært god mottakelse. Ikke bare fikk jeg litt pizza, jeg fikk også utlevert en haug med Eiger-effekter! Da det var litt under en time igjen forlot jeg klubbhuset og vandret over de to kunstgressbanene som hadde frikveld før jeg kom til den banen hvor ting skulle skje i kveld. Her hadde man en tribune som strakk seg langs nesten hele langsiden, og til min store overraskelse var det iallfall 200 mennesker på denne allerede over 50 minutter før avspark!

Det hadde regnet kraftig i Rogaland hele dagen, men nå inn mot avspark hadde det faktisk letnet litt, så jeg øynet håp om å holde meg sånn nogenlunde tørr. Det skulle dessverre vise seg å bli med håpet. Omtrent samtidig som bortelagets supporterbuss kom til stadion begynte det igjen å regne, og mens spillere og dommere marsjerte inn på banen akkompagnert av fyrverkeri, bluss og en vuvuzela åpnet himmelens sluser seg igjen for fullt.

Ut fra start ble det raskt klart at det var gjestene som var avhengige av å score mål, og innledningsvis virket vertskapet kanskje noe nølende. Heldigvis for flertallet av de frammøtte tilskuerne jobbet Eiger-spillerne seg etterhvert mer med i kampen, og spesielt leverte de utover i første omgang noen ganske så skumle cornere.

Omgangens store snakkis kom likevel etter omlag en halvtimes spill. En av Hinnas forsvarsspillere trodde han headet ballen bakover mot egen keeper, men det han ikke så var at keeper hadde rykket ut, og ballen gikk derfor i en fin bue mot et tomt mål. En annen av de for anledningen hvitkledde løp som en gal mot streken og omtrent i det ballen passerte mållinja sparket han den vekk. Fra min posisjon var det umulig å se 100% sikkert, men det så veldig ut som om den faktisk var over før den ble klarert. Det ble uansett ikke dømt mål, og det var heller ikke tid til å klage så veldig for Hinna dro umiddelbart i gang et angrep i motsatt retning.

Nærmere scoring enn dette kom vi uansett ikke før hvilen, og det sto fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene i garderoben. Jeg slo av en prat med noen av de tilreisende supporterne, før jeg ble kjapt intervjuet av Aftenbladets nett-sending fra kampen.

Etter pause fortsatte Eiger den gode trenden de hadde hatt i andre del av første omgang, og etter et kvarter løsnet det endelig for hjemmelaget. 1-0, og enorme jubelscener.

Ikke lenge etter holdt Hinna på å gi bort et mål på nytt, men de slapp unna med skrekken denne gangen. Det gikk likevel ikke lenger enn et kvarter før det sto 2-0 etter at en Eiger-spiller så at keeper sto langt ute og på frekt vis sendte ballen i en lang bue over ham. Hadde ikke veien til opprykk sett lang nok ut for Hinna fra før, så fremsto den nå nærmest uendelig.

I det 84. minutt kom så spikeren i kista, og med 3-0 kunne man ikke annet enn å slutte seg til han som fra tilskuerplass ropte «Hinna, no slite dokke!» Hjemmelaget følte seg etterhvert så sikre på at dette gikk veien at de gjorde en haug med bytter, og tilogmed keeperen fikk avløsning.

På overtid fikk vi en siste runde med jubel fra hjemmefansen, men denne gangen fikk den en brå slutt da scoringen ble avvinket for offside.

Da dommeren endelig blåste av var det duket for vill jubel, og igjen ble det sendt opp ganske heftige mengder fyrverkeri. Eiger FK var klar for tredjedivisjon i 2023!

Jeg fikk ordna meg skyss ned til Egersund sentrum, hvor jeg skulle slå ihjel noen timer og få i meg noe mat mens jeg ventet på buss for tog tilbake mot hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.