Stångenäs AIS - Svarteborg FK 3-3

Jeg hadde funnet ut at det var muligheter for besøk på en for meg ny bane denne fredagen, så etter å ha gjort ferdig dagens dont på jobb hoppet jeg i bilen og satte kursen sørover igjen. Etter noen begivenhetsløse timer kun avbrutt av noen shoppe-pitstops kom jeg fram til det lille stedet Brastad i Lysekil kommune, hvor jeg fant meg ei sjappe som solgte en fremragende pyttipanne som ble dagens middag. Jeg kom meg deretter til det nydelige stadionanlegget der, hvor det skulle spilles treningskamp mellom Stångenäs AIS og Svarteborg FK.

Bortelaget har jeg jo sett spille flere ganger før, på begge hjemmebanene sine, mens rødtrøyene fra halvøya mellom Åbyfjorden og Gullmarn var et nytt bekjentskap for meg. Som sagt var det et nydelig anlegg som lyste mot meg da jeg kom over bakketoppen nordøst for banen, og spesielt var den store tribuna iøynefallende. Omtrent det eneste som var å trekke for var at tribuna lå assymetrisk plassert langs den ene banehalvdelen, men jeg antar at det her som så mange andre steder er sånn at brorparten av kampene som spilles er aldersbestemt fotball på liten bane, sånn at tribuna er ideellt plassert for denslags.

Jeg hadde for å dobbeltsjekke at kampen faktisk ble spilt vært i kontakt med hjemmelagets facebook-konto på forhånd, så da jeg hadde parkert og gått inn på stadionområdet ble jeg hilst velkommen av noen hyggelige damer som virket å være ganske altmulig-ansvarlige her i kveld. Det ble flyttet på benker, og kiosken ble åpnet, noe som nesten gjorde at jeg angret på måltidet jeg nettopp hadde stappa i meg og som gjorde det helt uaktuelt å skulle prøve serveringstilbudet her langs kanten av kunstgresset nå.

Da kampen kom i gang fikk de noenogsytti tilskuerne knapt satt seg før gjestene vartet opp med en sylfrekk lobb som gikk over alt og alle og snek seg inn i mål til 0-1. Som om ikke dette var ille nok, i det stadionuret passerte to spilte minutter kom også 0-2. Skulle dette bli en rent enveiskjørt kamp?

Vertskapet tok seg heldigvis sammen, og i det 17. spilleminutt leverte de et praktfullt angrep som endte med skudd i mål og 1-2.

De svartkledde fra nabokommunen litt lenger inn i landet slo umiddelbart tilbake, og ganske nøyaktig 70 sekunder etter forrige mål hadde vi igjen med en tomålsledelse å gjøre da ballen gikk inn til 1-3.

Stångenäs fortsatte likevel å presse laget fra divisjonen over seg, og når vel 25 minutter var spilt fikk vi igjen en redusering. 2-3, og i høyeste grad liv i kampen, samtidig som det også i høyeste grad var i ferd med å spre seg svært dårlig stemning i de bakre rekker hos Svarteborg.

Ikke lenge etter dette fikk vi kampens mest dramatiske situasjon, da et sammenstøt mellom hjemmelagets målvakt og en tilreisende angrepsspiller medførte at førstnevnte etter å ha haltet litt rundt foran mål innså at han måtte gi seg. Etter et langt stopp i spillet kom en utespiller ut fra garderoben med keepertrøya og hanskene den skadde hadde hatt på seg, og tok plass mellom stengene. Skulle manglende keeper bli det som felte rødtrøyene denne vindfulle vårkvelden?

SAIS skjønte nok at de var i en utsatt posisjon bakover, og at det eneste riktige da var å prøve å score flere mål enn motstanderne. De øste på framover, og med 43:35 på både min stoppeklokke og stadionuret ble et frispark sendt gjennom feltet og i mål til 3-3. Stor jubel!

Bare halvanna minutt senere trodde så Svarteborg at de igjen hadde tatt ledelsen, men denne gangen måtte de skuffet se at assistentdommeren på motsatt side fra tribuna hadde flagget sitt i været for en offside. Jeg forventa nå at det ville bli en god del tilleggstid pga keeperskaden tidligere i omgangen, men dommeren syntes visst det fikk være måte på nøyaktighet i en treningskamp, så det ble ikke lagt til mer enn tre minutter før han blåste av, fortsatt med 3-3 på tavla.

Da lagene etter en liten peptalk i garderobene var på vei tilbake på banen overhørte jeg hjemmelagets kaptein si optimistisk til en lagkamerat at nå var det nedoverbakke og medvind, så jeg var spent på om vi kom til å få en like fartsfylt og målrik omgang som vi hadde hatt før pause. Fasit skulle vise seg å bli at omgangen ble ganske fartsfylt, mens målene lot vente på seg.

Tross at intensiteten økte noen hakk de siste ti minuttene ble det ikke flere mål i kveld, så da dommeren etter under ett minutt tilleggstid i denne omgangen blåste av sto det fortsatt 3-3, og begge lag kunne være mellomfornøyde med hva de hadde oppnådd i denne treningskampen. Selv inntok jeg igjen bilen, og dro nordover mot Norge igjen, kun avbrutt av en bensinfylling litt før grensa på vei hjem fra en svært vellykket groundhoppingtur.

Flere bilder (Litt ymse kvalitet pga dårlige flomlys) fra kampen kan du se på Google photos.

Trollhättans FK - Syrianska FK Lidköping 0-1

Etter å ha forlatt kampen i Landvetter gikk turen videre nordøstover langs Göta Älv. Jeg passerte småbyen Trollhättan, og kom til Vargön, som er en forstad til nabobyen Vänersborg. Her var det klart for nok en treningskamp, denne gangen mellom to divisjonskolleger fra nivå fem, Trollhättans FK og Syrianska FK Lidköping.

Jeg tror jeg tidligere har påpekt viktigheten av ikke å forvirre Trollhättans FK med FC Trollhättan, Trollhättans IF, IFK Trollhättan eller Trollhättans BoIS, så det skal jeg ikke utdype så mye mer om denne gangen. Gjestene er et av de mange Syrianska-lagene i svensk fotball, hvor det nok er de fra Södertälje med sine sesonger i Allsvenskan som er de mest suksessfulle, men dette var altså laget fra Lidköping på motsatt side av den store halvøya Kålland som stikker ut i Vänern fra sør, og lagene hadde valgt å møtes på nøytral grunn på kunstgressbanen på anlegget til Wargöns IF, Hallevi.

Selve gressbanen så riktig så lekker ut med en flott tribune på ene sida og nye innbytterbenker under bygging motsatt, men for å skåne gresset til seriestart var det lite aktuelt med noe fotball der nå midt i vårløsninga. Kunstgressbanen så ganske ny ut, og jeg tok plass langs gjerdet sammen med omlag 30 andre for å se hva som kom til å skje når dommeren blåste i gang oppgjøret.

Svaret på spørsmålet om hva som skulle komme til å skje var ganske enkelt. Fint lite. Da dommeren igjen blåste og sendte lagene i garderobene sto det 0-0, og jeg hadde notert meg omtrent 0-1 i målsjanser etter et skudd som hjemmelagets keeper måtte hoppe litt for å slå over tverrliggeren.

Etter pause fortsatte måltørken lenge, og jeg begynte å frykte at rekka med kamper som ikke hadde endt 0-0 nå skulle ta stopp etter å ha vart siden juli i fjor sommer. Da en av Syrianska-spillerne pådro seg et rødt kort med vel tjue minutter igjen å spille fikk jeg dog tent et lite håp, men når sant skal sies virket Trollhättan-laget fryktelig tannløse.

I det 80. minutt klarte laget fra Lidköping å kjempe seg til et hjørnespark, og da dette ble slått traff det perfekt på panna til en medspiller som stanget ballen i mål til 0-1. Godt gjort i undertall!

Etter dette prøvde de rødhvite desperat å sette inn en sluttspurt, men flere scoringer ble det ikke, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 0-1. Jeg tuslet bort til parkeringa og fikk satt mobilen på en sårt etterlengtet lading, mens jeg satte kursen hjemover via et par-tre pitstops.

På grensa opplevde jeg en spenstig variant, da det slik som så mange ganger før var sånn at alle bilene ble geleidet innom tollstasjonen for visuell inspeksjon. Jeg ble stoppet og spurt hva jeg hadde gjort, og da jeg fortalte at jeg hadde brukt dagen på breddefotball spurte tolleren meg hva jeg het, og etter jeg hadde presentert meg kunne han fortelle at han fulgte meg på twitter. Jeg lovet (som sant var) at jeg ikke hadde noen ulovligheter med meg, og kunne fortsette hjemover for å få i meg en fremragende biff jeg hadde investert i på veien.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Landvetter IS - Sävedalens IF 3-1

Etter å ha vært hjemme i nord forrige helg og spilt trombone så jeg fram til å få tatt en dobbel i Sverige igjen denne lørdagen. Da jeg våknet tidlig på morgenen gikk jeg inn på SvFFs nettsider, og oppdaget der at kampen jeg hadde tenkt å se i Dalsland klokka fire på ettermiddagen var avlyst. Nå var gode råd dyre! Jeg hev meg rundt og la en ny plan, spratt ut i bilen og satte kursen sørover i stedet for østover, og kom etter noen timer fram til nabolaget til Göteborgs flyplass hvor det skulle spilles treningskamp mellom Landvetter IS og Sävedalens IF.

Etter å ha parkert fikk jeg sett meg litt rundt på det flotte anlegget hvor to kunstgressbaner lå badet i vårsol, og det selv om kiosken på klubbhuset så veldig stengt ut ble rigget til en liten adhoc-kiosk på den helt nydelige tretribuna. Dersom klubben din planlegger å bygge tribune, dra til Landvetter og studér hvordan den de har der ser ut!

De to lagene som møttes holder til vanlig til i hver sin divisjon, og det ble raskt klart at det var vertskapet som ikke bare på papiret så sterkest ut her. Selv om den første nettkjenningen til de grønnkledte ble helt riktig annulert for det som i håndball ville blitt kategorisert som «brøyt», så tok det ikke veldig lang tid før vi fikk en tellende scoring. Det måtte riktignok et lite volleyballslag etter en corner til så det ble dømt straffespark, men straffeskytteren gjorde ingen feil og vi fikk 1-0 rett før kvarteret var spilt.

Foran de omlag trekvart hundre som var på plass fortsatte hjemmelagets dominans, og i det 24. minutt kom 2-0. Det begynte nå å bre seg en del frustrasjon hos gjestene fra den andre sida av Knipeflågsbergen, og dommeren måtte ved en anledning si klart fra til en spiller at det var bare en persons meninger som var relevante her, og det var hans egne. Spillerne måtte bare finne seg i å akseptere det som ble dømt!

Landvetter fortsatte å ha kontroll, og på overtid før pause ble også 3-0 satt inn, denne gang som følge av et hjørnespark som ble stusset i nettet.

3-0 ble dermed pausestillinga, og jeg kunne inspisere den tidligere nevnte kiosken. Det viste seg at hun som bemannet (for ikke å si bekvinnet) den opprinnelig var norsk, og da hun så Forza Tromsø-logoen på hettegenseren min kunne hun røpe at hun var på cupfinalen i 1986! Siden jeg ikke kunne swishe fikk jeg påspandert en Trocadero og en sjokolade, fordi det var så mye styr hvis jeg betalte med kontanter. Service på høyt nivå!

Da andre omgang ble sparket i gang hadde Sävedalen byttet nesten hele laget sitt, og jeg var virkelig spent på hvordan dette ville påvirke det som foregikk ute på kunstgresset. Det viste seg at enten hadde de virkelig byttet seg opp, eller så hadde vertskapet sluppet foten kraftig av gasspedalen, for rødtrøyene var nå betydelig mer med på notene enn de hadde vært før hvilen. Det ble likevel ikke særlig skummelt for hjemmelaget, men etter nesten 80 minutter av kampen raknet det litt bak. En Sävedøl (Heter det det på svensk?) ble revet overende i feltet, og dommeren skrittet på ny opp 11 meter fra mållinja. Heller ikke denne gangen ble det gjort noen feil, og vips sto det 3-1.

De siste drøye ti minuttene av kampen besto stort sett av at gjestene sto og stanget mot en grønn vegg, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-1, og mens hjemmelagets spillere jublet hastet jeg mot bilen for å fortsette mot dagens andre kamp litt lenger nordøst.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Ullern 3-4

Jeg hadde denne søndagen planlagt masse kortreist fotball, men da den første av kampene jeg tenkte å se ble flyttet til en annen arena på et senere tidspunkt valgte jeg å droppe også den andre. Jeg satte derfor på ettermiddagen kursen fra dalbunnen og opp den nordlige dalsida mot Grorud, hvor jeg parkerte ved kirka og tuslet over veien mot banen hvor det skulle spilles kamp i den såkalte «OBOS Supercup» mellom Grorud og Ullern.

Etter å ha hilst på dagens dommere plasserte jeg meg så jeg måtte se myntkastet bakfra, og så var det klart for avspark. Grorud så umiddelbart friske ut, men tross et noe uventet fyrverkeri som plutselig ble skutt opp bak tribuna lyktes det innledningsvis ikke for de blågule å få ballen i mål i tåkeheimen. Ullern kom på sin side også til noen muligheter, og i det 11. minutt satt ballen i mål for dem, og det sto 0-1.

Det laget Grorud stiller i denne turneringa er i stor grad U20-laget, med noen forsterkninger fra førstelagstroppen. Vertskapet lot seg ikke knekke av å ha havnet under, og fortsatte å ha mest sjanser, noe som etter ganske nøyaktig tjue minutter av kampen ga uttelling da et flott raid endte med scoring og 1-1.

Vi fikk de neste minuttene høre ballen smelle i stolpen på Ullern-keeperens venstre side to ganger, før det med 34:10 på min stoppeklokke endelig ble nettsus igjen, og kampen var snudd til 2-1.

Det var som nevnt mye tåke på Grorud denne søndagsettermiddagen, og innimellom måtte vi knapt femti som var til stede gjette litt av hva som skjedde ute på banen. Vi gikk likevel ikke glipp av mer etter scoringen og før pause, og det sto dermed 2-1 da lagene gikk i garderoben. Selv slo jeg av en prat med dommerne igjen, og etter et lite kvarter var det på ny duket for 45 minutter med fotball.

Tåka hadde forverret seg noe i pausen, og dette kombinert med at jeg valgte å slå meg ned på kortsidetribuna for å hvile beina litt gjorde at jeg så absolutt null av hva som skjedde da gjestene bare et drøyt minutt etter omgangen var startet utlignet til 2-2.

Vel ti minutter senere kom så også 2-3, og spillerne med røde shorts hadde igjen tatt føringen i kampen uten at vi som satt på kortsida hadde noen idé om hva som hadde skjedd.

Dette fikk meg til å ta meg en tur mot motsatt ende av banen, og dermed gikk det som det måtte gå. I det vi gikk inn i de siste ti minuttene av ordinær tid kom det igjen et mål i motsatt ende av banen fra der jeg sto. 3-3, og stor jubel blant hjemmelagets spillere og fans.

Ullern hadde likevel ikke tenkt å la dette glippe, og i det 86. minutt ble det på ny scoring fra gjestene, og 3-4 i dommerens notater.

Dommeren fikk i det vi gikk inn i overtiden mer å notere, da en takling ved sidelinja medførte at en Grorudspiller slang noen meldinger mot et par bortesupportere som måtte ha vært over minst én strek. Spilleren som også tidligere i kampen hadde kjeftet litt mot tribuna fikk direkte rødt kort, og med ti mann på banen ble de siste par minuttene aldri spennende.

Da dagens dommer blåste av kampen sto det fortsatt 3-4, og jeg kunne haste hjem og tilberede et bedre måltid mens fornøyde vestkantgutter feiret seieren.

Flere bilder fra kampen (Eller av tåka) kan du se på Google photos.

Nödinge SK - Askims IK 3-2

Etter å ha forlatt kampen i Ljungskile gikk turen sørover ganske smooth, og vi kunne parkere i tide til å høre slutten av kombinertløpet i ski-VM før vi entret arenaen hvor en jentekamp var over og det nå var tid for treningskamp mellom Nödinge og Askim.

Da vi stilte oss langs banen fikke vi se at Askim (som ikke har noe med tettstedet i Indre Østfold å gjøre, men er en forstad sør for Göteborg) kom friskt i gang, før hjemmelaget ganske snart tok over. Kampen ble etterhvert nær enveiskjørt i favør NSK, men likevel var det gjestene som etter 21 minutters spill tok ledelsen 0-1. Jeg mistenkte at kontringa som medførte mål inneholdt en offside, men med solo-dommer får vi aldri noen fasit, og målet ble stående.

Foran rundt 25 frammøtte fortsatte så Nödinge å dominere kampen, og i det 35. minutt skulle det endelig lykkes. I et angrep gikk en spiller i bakken i feltet, og dommeren blåste og pekte mot straffemerket. Det var kanskje en litt billig straffe, men på ingen måte feildømt, og feil gjorde heller ikke straffeskytteren, dermed sto det 1-1.

1-1 sto seg til pause, og mens André tuslet i bilen for å hente seg noe drikke som bare delvis delte navn med et fotballstadion i Falkenberg slappet jeg av litt på en av benkene foran den stengte kiosken. Da han kom tilbake stimet han rett inn på klubbhuset for et nødvendig ærend, mens lagene kom tilbake på banen og andre omgang startet.

Hjemmelaget fikk nå en virkelig pangstart, og alt etter 30 sekunder hadde NSK gått opp i 2-1. De mørkeblå fortsatte å ha et solid grep om kampen, men da bortelaget like før timen var spilt fikk et frispark i farlig posisjon øynet de nok et håp om å utligne. Dette håpet viste seg å være fåfengt, for dette ebbet ut i en kontring, og dermed sto det 3-1 da vi gikk inn i den siste halvtimen av kampen.

Mot slutten av kampen satte de rødsvartstripete i gang en veritabel sluttspurt, og med drøyt fem minutter igjen av ordinær tid kunne de juble for en redusering. Med 3-2 var det tent et nytt håp, men Nödinge dro ganske kontrollert i land seieren, og det sto fortsatt 3-2 da dommeren blåste av kampen.

For oss to nordmenn gjensto nå bare returen, og mens vi fikk levert opp- og nedturer fra hoppbakken i Trondheim over radioen gikk turen nordover svært fint.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ljungskile - Torslanda 1-1

Hadde lenge planlagt en tur østover denne helga, men da det ble noen kampflyttinger i Värmland endte jeg med å sette kursen sørover i stedet. Martin feiga ut og ble hjemme, mens en heltent André tok plass i passasjersetet. Etter noen timer og et par pitstop på veien kom vi fram til Skarsjövallen, hvor jeg denne gangen ikke besøkte hovedarenaen, men parkerte så vi kunne tusle bort til kunstgressbanen i skogkanten, hvor det var klart for treningskamp mellom de to nivå 3-kollegene Ljungskile og Torslanda.

Etter å ha betalt oss inn (Ljungskile er heldigvis ikke en mer pretensiøs klubb enn at det gikk svært smertefritt å betale med kontanter) så vi oss rundt på anlegget, noe som var fort gjort ettersom stort sett det eneste som var her av fasiliteter var et gjerde rundt kunstgresset. Bak innbytterbenkene, men utenfor gjerdet var det en liten jordvoll hvor en del av publikummet som strømmet til tok plass. Det var for øvrig ikke bare publikum som strømmet til, men også en ganske tykk tåke som hadde omfavnet oss stort sett hele veien fra Oslo og sørover.

Etter at myntkast var tatt kom kampen i gang, og sammen med rundt 150 andre fikk jeg og reisefølget mitt se hjemmelaget ta mer og mer tak i kampen, men lenge uten å sette gjestene på de helt enorme prøvene. Vi måtte faktisk vente helt til overtiden før pause før ballen endelig snek seg forbi målvakten og i mål, og fortjent nok var det de grønnkledte som gikk opp i 1-0.

Ikke overraskende sto 1-0 seg til pause, og jeg overrakte noen medbrakte mynter til André så han kunne gjøre et forsøk på å få kjøpt kaffe. Også i kiosken var kontanter gangbar valuta, og han kunne dermed gå inn i andre omgang med en rykende kopp ved leppene.

Ute på kunstgresset skjedde det fortsatt ikke all verden. Gjestene kom etterhvert til noen anstendige sjanser, men en god LSK-keeper sørget for at disse ikke ble til scoring, men med 20 sekunder igjen av ordinær tid i kampen raknet det til slutt for vertskapet. Ballen gikk i mål til 1-1, og etter noen minutters overtid var dette også sluttresultatet i en rimelig sjansefattig kamp.

André og jeg tuslet tilbake til bilen, og satte via en börek i dopapirbyen Lilla Edet (Et sted en ikke navngitt passasjer i bilen lurte på hvorfor het «lilla», som i fargen) kursen sørover mot nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Graabein - Åssiden 0-4

Utvalget i baner er på denne tida av året ikke allverden, så da flere kjente tenkte seg til Tofte på spissen av Hurum-landet denne onsdagskvelden bestemte jeg meg for å bli med selv om jeg hadde besøkt banen før. Etter å såvidt ha kommet meg hjem pga togkluss tok jeg på meg stillongs og ullundertrøye før jeg plukket opp Mattis og Sören og satte kursen sørover. Ved Drøbak krysset vi under fjorden, og snart var vi framme ved banen hvor det skulle spilles cupkvalikkamp mellom Graabein og Åssiden.

Etter å ha kommet inn på stadionområdet fant vi raskt de to telemarkingene Mads og Odd Linus som også hadde rota seg hit i kveld, og vi så også i Futbology at det var noen fler groundhoppere på plass blant det jeg etter en grovtelling kom fram til må ha vært tett oppunder 200 tilskuere! Etter hilseseremonien kom kampen i gang, og umiddelbart så det ut til at favorittene fra Drammen skulle få litt å stri med i dag, og det hele toppet seg da ballen etter 8 minutter endte i mål etter et frispark. Dessverre for hjemmelaget ble scoringen annullert for offside, og vi var fortsatt like langt.

Etter dette tok gjestene mer og mer over, og etter nye 8 minutters spill fikk de endelig uttelling da 0-1 kom. Stor jubel, også hos mange av de frammøtte, så det var tydelig at mange hadde tatt seg en liten utflukt.

Etter dette tok de for anledningen rødkledte fra Drammenselvas nordbredd mer og mer over, men det ble likevel ikke flere mål i første omgang, og lagene tok pause med 0-1 på scoringstavla.

Da de involverte igjen hadde inntatt kunstgresset hadde gjestene tydeligvis bestemt seg for at de ikke skulle la dette cupavansementet glippe. Det tok bare to minutter før ballen igjen lå i nettet bak Graabein-keeperen og det sto 0-2. (Hvorfor har ikke Graabein grå strømper til draktene sine, forresten?)

Graabein ga aldri opp, men kom heller aldri i nærheten av å true gjestene. Bortelaget fikk på sin side en scoring annullert for offside, før de etter min klokke (Stadionuret hadde brutt sammen i andre omgang) satte inn 0-3 i det 69. spilleminutt.

Da så også 0-4 kom knappe ni minutter før full tid var det lille håpet som fortsatt kanskje levde hos de mest innbitte hjemmesupporterne totalt slukket, og jeg så flere som forsvant i retning parkeringsplassen for å komme før køen vekk herfra. Dette medførte at da dommeren fire minutter på overtid blåste av gikk det relativt smooth for oss andre å komme oss vekk.

Hjemturen ble ca like udramatisk som turen til kamp, og vi alle var happy med en fin onsdagskveld på Hurum.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos (Men i elendig kvalitet, flomlysene på Tofte har litt å gå på for å si det sånn).