selvmord

Selvmordsraten i Norge økte gradvis i mange år etter andre verdenskrig, og sterkt utover 1980-tallet. I 1990 var selvmordsraten 17,8 per 100 000 innbyggere. Siden 2000-tallet har det vært en betydelig nedgang – selvmordsraten har ligget stabilt rundt 13 per 100 000 innbyggere.

Samtidig har befolkningen i Norge økt betydelig i denne perioden. Det gjør at antall personer som tar sitt eget liv i Norge har økt fra rundt 550 personer i år 2000 til om lag 650 personer i 2020, men dette må ses proporsjonalt i sammenheng med befolkningsveksten.

De vanligste metodene for selvmord i Norge er henging, forgiftning og skyting. Det er store kjønnsforskjeller. Hos menn er henging og skyting vanligst, hos kvinner henging og forgiftning. Det har vært en betydelig reduksjon i selvmord ved skyting i Norge etter cirka 1990. Dette kan trolig dels forklares av lovendringer og andre tiltak for å begrense tilgang på skytevåpen og flere sikkerhetskrav for våpenoppbevaring.

Tidligere har Norge rapportert lave tall, sammenliknet med Danmark, Sverige og spesielt Finland. Selvmordsratene i disse landene har likevel utviklet seg til å bli relativ med årene.

Selvmordsraten i Norge ligger nært gjennomsnittet av de landene som rapporterer statistikk til Verdens helseorganisasjon, men kvaliteten på nasjonale statistikker varierer mye. I alle vestlige land har menn to til tre ganger høyere selvmordsrater enn kvinner.

Blant psykiske risikofaktorer er noen mer fremtredende enn andre. Disse er blant annet depresjon, psykoser, skadelig bruk av rusmidler, personlighetsforstyrrelser, bipolar lidelse, tidligere selvmordsforsøk og svekkede behandlings- og oppfølgingstilbud.

Halvparten av de tar sitt eget liv, har tidligere utført et eller flere selvmordsforsøk. Tidligere selvmordsforsøk er imidlertid isolert sett ikke noen god prediktor fordi de fleste som har utført ett selvmordsforsøk i løpet av livet, ikke senere har selvmord som endelig dødsårsak.

De sosiale risikofaktorene kan være kriser og relasjonelle problemer, overgrep og traumer, økonomiske problemer, arbeidsledighet og dårlig sosialt nettverk.

Det er en kjent genetisk komponent som kan disponere for suicidal atferd, også uavhengig av psykiske lidelser. Av biologiske risikofaktorer er særlig forstyrret serotonin-omsetning i hjernen av betydning, noe som er forbundet med forøket risiko for impulsive og voldsomme handlinger.

Norge var et av de første landene i verden som utarbeidet nasjonale handlingsplaner for forebygging av selvmord. Disse handlingsplanene har dels rettet seg mot mennesker med høy risiko for suicidal atferd, men også med mål om få til bedre samarbeid med flere ulike aktører. Blant andre med mediene, for å formidle saklig informasjon og opplysning til befolkningen, utdanningsprogrammer, for relevante faggrupper og etablering av kompetansesentre, samt prioritering av forskning og utvikling.

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo er det nasjonale kompetansesenteret for selvmordsforskning og selvmordsforebygging. Driften av NSSF er finansiert av Helsedirektoratet gjennom årlige tilskudd. NSSF står også bak utgivelsen av tidsskriftet Suicidologi, som distribueres til interesserte for å øke kunnskapen om årsaker til selvmord og hvordan selvmord kan forebygges.

Nedgang i antall selvmord har imidlertid forekommet i alle vestlige land på rundt samme tid. Det er derfor uklart om nedgangen kan tilskrives norske myndigheters arbeid med forebygging, bedre diagnostisering og behandling av depresjoner med mindre farlige medikamenter i sin alminnelighet, eller andre årsaker knyttet til for eksempel samfunnsmessige og kulturelle forhold.

Norsk kunnskapssenter for helsetjenesten konkluderte i en rapport (2006) at psykoterapi (kognitiv atferdsterapi, dialektisk atferdsterapi) gitt til personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse reduserer suicidal atferd. Det samme gjelder psykodynamisk psykoterapi gitt i dagavdelinger, så vel som multisystemisk terapi gitt til ungdommer.

Antidepressive legemidler reduserer også trolig antallet gjennomførte selvmord, og det er ikke funnet holdepunkter for at behandling med antidepressiver øker risikoen for selvmord, sammenlignet med kontrollbetingelser.