Behaviorisme, er, innen psykologifaget, det vitenskapelige studiet av observerbar atferd hos mennesker og dyr. Behaviorismen ble etablert i starten 1900-tallet, som en reaksjon 1800-tallets studier av menneskepsyken gjennom introspeksjon (subjektiv observasjon av selvet).
Den amerikanske psykologen John B. Watson (1878–1958) regnes for å være grunnleggeren av behaviorismen og har forblitt en sentral figur i faget.
På 1800-tallet var det vanlig å bruke introspeksjon som en vitenskapelig metode for å studere «sjelelige», altså mentale, fenomener. Bevissthet var et slikt «sjelelig» fenomen som ble studert særlig mye. Likevel ble begrensningene i introspeksjon som psykologisk metode etter hvert åpenbare.
Generelt ble metoden ansett som mangelfull, men særlig problematisk var begrensningene det la på hva som kunne studeres. Introspeksjon ekskluderte for eksempel psykologiske studier av barn, unge og dyr, fordi de ikke kan selvrapportere forhold ved sin egen bevissthet på samme måte som voksne. Det utviklet seg også et ønske om å gjøre psykologien mer praktisk anvendbar i arbeidsliv og undervisning. Et resultat av dette er intelligenstester, som først ble utviklet rundt 1900. Dette ga praktisk anvendbare data om mennesker, uten bruk av introspeksjon.
I tillegg ble evolusjonsteorien en viktig impuls for behaviorismens tidlige utvikling som fag, samt forskningen til den russiske psykologen Ivan P. Pavlov (1849–1936) og den amerikanske psykologen Edward L. Thorndike (1874–1949). På hver sin kant utførte de viktige studier av læring; klassisk betinging (Pavlov) og konneksjonisme (Thorndike).
Den amerikanske psykologen John B. Watson (1878–1958) regnes som selve grunnleggeren av behaviorismen, hvor han i 1913 publiserte artikkelen «Psychology as the Behaviorist views it». Her (om)definerer Watson psykologifaget til å bli en «rent objektiv del av naturvitenskapen», hvor fagets hensikt er å forutsi og kontrollere atferd.
Bare det som kan observeres av andre kan ifølge Watson gi grunnlag for slik kunnskap og avviser dermed introspeksjon som forskningsmetode: Datagrunnlaget kan kun hentes av én person, og kun undersøkes av personen som det rapporteres til. På samme måte som at evolusjonsteoretiske prinsipper anvendes på både mennesker og dyr, definerte Watson observerbar atferd som «hva organismen sier eller gjør». Han gjør altså ikke forskjell på mennesker og dyr, men betrakter dem som organismer som kan studeres – for Watson er det dette som er psykologiens forskningstema.
Watson teoretiserte at atferd kan forklares som relasjoner mellom stimuli (S) og respons (R). Her ble Pavlovs lære om klassisk betinging et viktig forklaringsprinsipp. Watson utdypet disse perspektivene i flere bøker, blant annet i Behaviorism (1924).
Watsons synspunkter fikk stor innflytelse innenfor psykologien, selv om det tidlig var klart at behaviorisme-posisjonen var uklar på vesentlige punkter. Et eksempel på en slik «uklarhet» er hvordan man skal avgrense hva som menes med «atferd», noe som gjenspeiles i senere varianter av behaviorisme. Watsons tanker og ideer ble raskt videreutviklet av en rekke andre forskere, og på mange måter er det derfor misvisende å omtale behaviorismen som én -isme.
Et slikt tilfelle er den amerikanske psykologen Edward C. Tolman (1886–1959). Han regnes for å være en av de tidlige viktigste behavioristene, men var selv sterkt påvirket av gestaltpsykologi. Tolman brukte mye tid på å dokumentere hvilke fortrinn en kognitiv tilnærming har, fremfor en ren behavioristisk én. Han ble sånn sett en brobygger mellom klassisk behaviorisme og gestaltpsykologi, og viste i en rekke undersøkelser hvordan læring kan tolkes kognitivt.
Blant de tidlige behavioristene var det stor uenighet om hvordan bevissthet skulle forstås. Etter hvert var det to distinkte perspektiver som gjorde seg gjeldende: metodologisk behaviorisme og radikal behaviorisme.
Metodologisk behaviorisme argumenterer for at fenomener knyttet til bevisstheten ikke kan studeres vitenskapelig. Denne retningen ble representert i 1930–1950-årene ved forskere som Tolman og Clark L. Hull (1884–1952). Clark og Hull var selv inspirert av Rudolf Carnaps (1891–1970) logiske positivisme.
Tilhengere av denne retningen kunne imidlertid akseptere «indre» tilstander hos organismen, forutsatt at disse forholdene kunne knyttes til observerbare forhold. Slike indre tilstander var forskerens konstruksjoner snarere enn subjektive (bevissthets)tilstander hos organismen.
Radikal behaviorisme anså det som et feilgrep å ekskludere bevissthet og andre ikke-observerbare forhold (kalt «private hendelser») fra vitenskapelig analyse. Denne retningen ble i 1945 utviklet av den amerikanske (atferds)psykologen Burrhus F. Skinner (1904–1990).
Ifølge Skinner er en rekke av de faktorene som påvirker observerbar atferd, å finne i «private hendelser». Det vil si stimuli eller atferd som ikke er direkte observerbare for andre enn aktøren selv. Disse «private hendelsene» er med andre ord private, i den forstand at de da teknisk ikke lar seg studere, men vil være mulig å studere med moderne teknologi, som scanning av hjernen.
Skinner anerkjenner på denne måten at ulike subjektive tilstander kan være av betydning i en vitenskapelig analyse. Likevel forkastet han hypotetiske konstruksjoner av den typen metodologiske behaviorister formulerte, som var en innflytelsesrik retning inntil 1960-årene.
Radikal behaviorisme har fortsatt en selvstendig posisjon. Det avholdes årlig nasjonale, Europeiske og internasjonale konferanser, og Applied Behavior Analysis er en annerkjent organisasjon under American Psychology Association (APA).
De første prinsippene for betinging, slik læring beskrives innen ulike retninger av behaviorismen, ble beskrevet av psykologiprofessor Edward B. Twitmeyer. I en artikkel, et par år før Pavlov, publiserte Twitmeyer sine studier om klassisk betinging, hvor han beskrev en «lært» refleks.
Hos både Twitmeyer og Pavlov, som ikke kjente til hverandres forskning, er hovedfunnet det samme: Når en stimulus uten betydning knyttes til en stimulus som har betydning, og det skaper en respons, kan man etablere en grunnleggende læringssituasjon. Eksempel: En tilfeldig lyd spilles av hver gang før man får servert mat. Dette kan resultere i at lyden alene kan trigge vann i munnen, uten at maten faktisk er servert.
Watson videreførte dette gjennom systematiske studier av mennesker og viste at de samme prinsippene også gjaldt der. Frem til dette hadde prinsippene vært nokså passive; den betingede læringen fant sted av seg selv. Hos B.F. Skinner blir læringen derimot reaktiv, med en forståelse av at læring er basert på konsekvenser – altså at ulike former for forsterkning øker eller reduserer sannsynligheten for fremtidig lignende atferd.
Behaviorismens innflytelse innenfor psykologien har vært stor, spesielt synet på atferd som psykologisk betinget, og på objektive metodekrav. Ikke minst i humanvitenskapelige kretser har behavioristisk metode hatt mange motstandere som har vært kritiske til dens neglisjering av det sjelelige.
Dagens behaviorisme bygger i stor grad på videreutviklinger av B.F. Skinners radikale behaviorisme. Det er etablert flere ulike behandlingsmetoder basert på disse prinsippene. Noen moderne eksempler der slike atferdsprinsipper inngår, er kognitiv atferdsterapi (CBT), Early intensive behavioral intervention (EIBI) og Acceptance and Commitment Therapy (ACT).
Det finnes i tillegg en rekke tiltak benyttet i ulike institusjoner for å hjelpe beboerne med å oppnå bedre livsmestring, som også er basert på atferdsprinsippene. Eksempelvis brukes ofte atferdsavtaler og tegnøkonomi. Effektene av slike tiltak dokumenteres jevnlig i Norsk Tidskrift for Atferdsanalyse, i tillegg til i internasjonale atferdsvitenskapelige tidsskrifter.
Nyere retninger innenfor psykologien, som for eksempel kognitiv psykologi, har delvis vokst frem som en reaksjon mot behavioristisk psykologi. Likevel kan mye av kognitiv psykologi sees som en videreføring av metodologisk behaviorisme, fordi siktemålet er å spesifisere mentale prosesser fra observert atferd.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.