demonstrasjon

Når det er snakk om politiske demonstrasjoner, er det snakk om markeringer som har til formål å påvirke opinionen eller beslutningstakere i et politisk spørsmål. Ofte dreier det seg om et opptog eller massemønstring, for eksempel demonstrasjonstog, gå sakte aksjon, fakkeltog, sit-in aksjon, streik eller lignende. For å få frem budskapet en ønsker å formidle, brukes gjerne taler, plakater, slagord og appeller, eller ulike kunstneriske innslag som sang, gateteater eller lignende.

Ofte samles personer på et bestemt sted for å holde demonstrasjonen eller markeringen. Det kalles en punktdemonstrasjon. Et vanlig sted å avholde demonstrasjoner er på Eidsvolls plass foran Stortinget. Her avholdes det demonstrasjoner stort sett hver eneste dag året rundt.

Noen demonstrasjoner gjentas også på bestemte dager hvert eneste år, som kvinnebevegelsens markeringer 8. mars og arbeiderbevegelsens markeringer 1. mai.

Antallet mennesker som deltar i en demonstrasjon varierer fra én enkeltperson eller noen få personer til tusenvis av mennesker som fyller gatene. Det er også stor variasjon når det gjelder hvilke saker det demonstreres for eller mot. Eksempler på saker som historisk har ført til omfattende demonstrasjoner er spørsmål om krig og fred, abort, miljø og klimaendringer.

I de fleste demokratiske systemer regnes fredelige, ikke-voldelige demonstrasjoner som en sentral kanal for borgernes politiske deltakelse og engasjement mellom valgene (såkalt mellomvalgsdeltakelse). I Norge oppfordrer sågar Stortinget befolkningen til å ta aksjonskanalen i bruk.

I de aller fleste tilfeller er intensjonen til de som demonstrerer å formidle sitt standpunkt i en politisk sak på en fredelig måte. Demonstrasjoner kan imidlertid også være mer konfronterende, og unntaksvis med bruk av voldelige virkemidler. Det er også eksempler på demonstrasjoner som har kommet i stand med den hensikt å framprovosere sammenstøt med grupper som inntar et annet politisk standpunkt, eller med politiet og eventuelt andre representanter for statens utøvende myndighet.

Som politisk makt- og pressmiddel har demonstrasjoner vært brukt av radikale bevegelser, både til høyre og venstre. I enkelte tilfeller, og da særlig av slike ytterliggående bevegelser, brukes også demonstrasjoner som et ledd i arbeidet for å erobre og beholde makten.

I Norge er det, i tråd med ytringsfriheten, lov til å demonstrere på offentlig sted. Men det er samtidig et krav om å melde fra til politiet om demonstrasjoner i forkant. Fram til ikrafttredelsen av politiloven i 1995 var det også et krav om å søke politiet om å gjennomføre demonstrasjoner. Ytringsfrihet, frihet til politisk virksomhet og lignende grunnleggende rettigheter, har vært bestemmende for utformingen av dagens bestemmelse.

Justisdepartementet skrev i forarbeidene til loven at «Ytringsfriheten, forsamlingsfriheten, adgangen til å drive politisk virksomhet og adgangen til å holde politiske demonstrasjoner er alle blant de grunnleggende menneskerettigheter. Ytringsfriheten er også grunnlovfestet gjennom Grunnloven § 100. Slike aktiviteter skal ikke bare være tillatt, men de har også krav på beskyttelse av politiet der hvor dette er nødvendig for gjennomføringen. Det er likeledes adgang til å holde politiske demonstrasjoner og lignende arrangementer på offentlig sted» (Odelstingsproposisjon nr 22 for 1994-95).

Om man ønsker å avholde en demonstrasjon må man melde fra «i god tid». Dette må forstås relativt, og det skal være rom for at manifestasjoner kan gjennomføres på kort varsel. Større arrangementer må det meldes fra om tidligere enn mindre arrangementer. Melding kan gis skriftlig eller muntlig.

Kravet om å melde fra er der for at politiet skal kunne gi en vurdering av sikkerheten. Demonstrasjoner har krav på beskyttelse av politiet der det er nødvendig for gjennomføringen.

Loven har tatt hensyn til at politiske demonstrasjoner ofte kommer som en reaksjon på spesielle hendelser, og gjennomføres på kort varsel. Hvis det kreves en politistyrke utover det som det stedlige politi uten nærmere planlegging kan mønstre, så vil et altfor kort varsel kunne føre til at arrangementet må forbys av politiet i henhold til politilovens § 11, tredje ledd.

Politiet har dermed anledning til å forby demonstrasjoner.

Det er bare to uttrykkelig angitte hensyn som kan gi grunnlag for et forbud.

Det første gjelder forstyrrelser av den offentlige ro og orden. Dette vil ofte være en følge av arrangementer på offentlig sted. Etter loven er det bare frykt for alvorlige forstyrrelser som kan gi grunnlag for et forbud mot et arrangement. Et forbud vil oftest kunne unngås ved at politiet i stedet stiller nærmere krav om tid, sted eller gjennomføring.

Det andre forbudsgrunnlaget knytter seg til arrangementsformålets eller fremføringsmåtens lovstridighet.

Et vedtak om forbud må forutsettes tatt på et høyt nivå i politiet. Interesseavveiningene kan være vanskelige og som oftest vil en slik avgjørelse kreve juridisk kompetanse. Hensynet til ytringsfriheten og forbudet mot forhåndssensur etter Grunnloven § 100, 4. ledd tilsier tilbakeholdenhet med å nedlegge forbud.

• politikk
• ytringsfrihet
• politisk aksjon

• Stortinget.no: Lag en demonstrasjon!