indium

Indiumantimonid, -arsenid og -fosfid blir brukt i mikroelektroniske komponenter, og dessuten blant annet i laserteknikk og solbatterier, samt detektorer og filtrere for infrarød stråling. Tidlig på 1990-tallet vakte tynne filmer av indiumtinnoksid (ITO) stor interesse. ITO har blitt brukt mye til LCD-skjermer for PC-er.

Indium brukes til beskyttelse mot korrosjon, både som legeringstilsetning og som overflatebelegg på andre metaller, særlig for lagermetaller. Den første kommersielle bruken av indium i storskala var som korrosjonshemmende belegg i Rolls-Royce Merlin-flymotorer som ble brukt under andre verdenskrig.

Videre blir indium brukt som tilsetning til sølv for å hindre at det svertes ved dannelse av sølvsulfid i nærvær av svovelholdige forbindelser, for eksempel ved reduksjon av små mengder svoveldioksid i luft, i legeringer for fremstilling av smykker, i kontrollstaver i kjernereaktorer og i elektronisk industri i transistorer og dioder med mer.

På grunn av det lave smeltepunktet til indium blir metallet brukt som tilsetning til loddemetall og andre lettsmeltende legeringer. Dette brukes i elektriske sikringer, brannvernapparater, kirurgiske legeringer, dentallegeringer og lignende.

Indium fester seg godt til glass, og tidligere ble indium derfor mye brukt til å belegge vindusglass for blant annet fly- og togvinduer. Belegget er transparent for synlig lys, men reflekterer infrarød stråling og vil således minske transporten av varme gjennom glasset. Små mengder indium kan også brukes for å unngå dugging på vindusruter. Denne bruken har gått kraftig ned på grunn av prisstigningen på indium.

Den radioaktive isotopen ¹¹¹In brukes i medisinsk diagnose for å overvåke aktiviteten av hvite blodceller.

Indiums smeltepunkt brukes som et kalibreringspunkt på den internasjonale temperaturskalaen, ITS-90.

Indium finnes i veldig små mengder i kroppen, men det har ingen kjent biologisk funksjon.

De fleste kilder indikerer at metallisk indium ikke er giftig og baserer dette på at det ikke finnes noen rapporter om forgiftning fra elektronikkindustrien hvor indium har blitt brukt mye siden 1950. Indiumforbindelser kan likevel være giftige. Vannfritt indiumtriklorid, InCl₃, er et eksempel på en giftig indiumforbindelse.

Indium er hovedsakelig treverdig (det vil si at det har oksidasjonstall III) i sine kjemiske forbindelser, men forbindelser hvor det har oksidasjonstall I og II blir også dannet. Indium ligner gallium og thallium i sine kjemiske egenskaper. Indiumionet In³⁺ har omtrent samme størrelse som sinkionet Zn²⁺, noe som forklarer hvordan indium kan erstatte sink i sinkmalm.

Indium(III)oksid, In₂O₃, er et hvitt til svakt gulfarget fast stoff. Indium(III)klorid og -sulfat er hvite krystallinske stoffer. Hydroksidet, In(OH)₃, felles som et hvitt bunnfall ved å sette alkalihydroksid eller ammoniakk til en løsning av treverdige indiumsalter.

Den vanligste isotopen av indium, ¹¹⁵In, er svakt radioaktiv. Den går langsomt over i tinn med utsendelse av betastråling. Denne radioaktiviteten er ikke farlig siden halveringstiden er 440 billioner år, altså rundt fire ganger lengre enn universets alder.