opplyst enevelde

Den klassiske formen for enevelde var i liten grad regelstyrt, ettersom den tok utgangspunkt i monarkens gudgitte og uinnskrenkede styringsrett. Hvordan den enkelte sak ble løst, var derfor ofte avhengig av hvem som kunne påvirke monarkens beslutning, og utfallet var lite forutsigbart. Dette gjorde styringssystemet tungrodd og ineffektivt, og avgjørelsene kunne føre til endeløse rettstvister.

I Østerrike hadde Maria Teresia, allerede kort tid etter at hun overtok tronen i 1740, bedt sine rådgivere utarbeide forslag til effektivisering av sentraladministrasjonen. De fleste forslagene møtte sterk motstand – især fra adelen, som følte at deres privilegier og muligheter for å påvirke monarken ble truet. Mange år med kostbar krig førte også til at reformene måtte modereres eller sløyfes helt.

I de fleste europeiske land var rettssystemene på 1700-tallet fortsatt preget av en blanding av bestemmelser med røtter i romerretten og rester av middelalderens germanske strafferett. Domstolsvesenet var tuftet på føydalsamfunnets forståelse av hvem som legitimt kunne utøve påtale- og domsmyndighet, og det var som oftest store lokale forskjeller i rettspraksis. Det primære målet for reformene på dette området var derfor dels å effektivisere arbeidsmåten gjennom å harmonisere rettsregler og rettspraksis, dels å legge mer av den faktiske domsmakten under monarkens kontroll.

I Østerrike var det den felles straffeloven Carolina fra 1532 som fremdeles gjaldt. Den foreskrev bruk av tortur under forhør og grusomme straffemetoder. Et omfattende reformarbeid ble satt i gang i 1753 og resulterte i en ny lovbok i 1768. De mest groteske straffemetodene ble avskaffet i 1776, men den egentlige reformen kom i 1787 med Josef 2.s straffelovbok.

Opplysningstidens nye kunnskaper om kroppen og dens virkemåte og sykdommer la grunnlaget for reformer i det offentlige helsevesenet i flere land. Den utbredte oppfatningen at sykdom var en straff fra Gud eller skyldtes ubalanse mellom «de fire kroppsvæskene» begynte så smått å vike plassen for vitenskapelige forklaringer, og monarkene innså etter hvert at god folkehelse faktisk var en viktig forutsetning for statens velferd og dermed et samfunnsanliggende.

I Danmark-Norge begynte reformarbeidet allerede i 1730-årene da det ble innført en offentlig godkjenningsordning for kirurger, et sentralt forvaltningsorgan for medisinalvesenet, offentlige legestillinger i amtene, karantenestasjoner ved de større havnene og påbud om lokale sunnhetskommisjoner i de større byene. Pleie av og omsorg for eldre og fysisk og mentalt syke skulle ikke lenger bare overlates til velgjørende institusjoner og finansieres gjennom allmuens kirkekollekt, men gradvis erstattes av offentlige sykehus og lokale arbeids- og fattigstuer; de sistnevnte ble finansiert gjennom en fattigskatt.

Opplysningstidens frontfigurer framholdt alle betydningen av kunnskaper og folkeopplysning, men mange av dem påpekte samtidig det problematiske i at religiøse formål og kristne normer preget elementærskolene, hva enten de ble drevet av den katolske kirken eller var offentlig drevet i land der protestantisk kristendom var statsreligion. Skolens primæroppgave skulle være å lære elevene å skrive, lese og regne, samt oppdra dem til å bli gudfryktige, lovlydige og pliktoppfyllende undersåtter som ikke stilte ubehagelige spørsmål om den bestående samfunnsorden.

Hovedutfordringen var likevel å lage et system der skoleplikt og kvalitetssikret opplæring lot seg organisere og drifte både praktisk og økonomisk. Det ville dessuten være en fordel om undervisningen hadde en nytteverdi som forberedelse til et yrkesliv som kunne sikre at innbyggerne ikke ble liggende samfunnet til byrde.

I Preussen var Fredrik 2. den store blitt inspirert av sin venn og samtalepartner Voltaire, som bodde som kongens gjest i Potsdam i tre år i begynnelsen av 1750-årene. Fredriks far, kong Fredrik Vilhelm 1., hadde innført en generell skoleplikt i 1717, det første lærerseminaret åpnet i 1749, og i 1763 kom det skoleplikt i offentlige skoler for alle barn av begge kjønn fra femårsalderen til konfirmasjonen.

Keiserinne Maria Teresia startet med å lette adgangen til videregående og akademisk opplæring i Østerrike og Böhmen. Universitetsutdanning var ikke lenger forbeholdt katolikker, og «nye» fag som rettslære og statsøkonomi kom inn ved siden av de tradisjonelle fagene teologi, filosofi, historie og naturvitenskap. I 1750-årene ble det dessuten opprettet flere faglige høyskoler, som tok sikte på å utdanne for arbeid innen forvaltning, diplomati og militærvesen.

I Norge ble den offentlige allmueskolen innført i 1739 og fastslo skoleplikt for alle barn av begge kjønn fra sjuårsalderen til konfirmasjonen.

Ved religionsfreden i Augsburg i 1555 ble det slått fast at den regjerende fyrsten i en stat kunne bestemme at den trosretning han selv tilhørte også skulle være påbudt for hans undersåtter. I de ikke-katolske statene innebar dette at fyrsten var den lokale kirkens overhode og kunne bestemme hvordan den skulle forholde seg til sine medlemmer (kirketukt); i de katolske statene måtte befolkningen og fyrsten følge den gjeldende kirkeretten, som ble forvaltet av kirken selv.

Religiøse minoriteter hadde vanskelige kår i de fleste europeiske land. Flere monarker prøvde å nekte jøder å bosette seg eller drive næring i deres riker, men de måtte ofte gå tilbake på dette og isteden nøye seg med å avkreve dem en særlig personskatt og høyere avgifter på næringsvirksomheten de drev enn det majoritetsbefolkningen måtte betale. I det katolske Østerrike ble protestantene diskriminert og truet med tvungen konvertering eller landsforvisning, men i 1781 sendte keiser Josef ut sitt toleranseedikt, som avskaffet de fleste diskriminerende ordningene.

I føydalsamfunnet hadde det utviklet seg en rettstradisjon, hals- og håndsrett, som ga den jordeiende klassen (adelen og kirken) utstrakt privat kontroll- og domsmyndighet over sine leilendinger og deres familier. Dette ga godseierne rett til å kreve inn jordleie (landskyld) fra undersåttene.

I flere stater (men ikke i Norge og Sverige) var bøndene underlagt livegenskap, mens noen hadde en mer begrenset ordning i form av arbeidsplikt og forbud mot å forlate hjemstedet uten uttrykkelig tillatelse fra godseieren eller en annen øvrighetsperson. I byene fantes tilsvarende ordninger innenfor laugene, der håndverksmesteren hadde rett og plikt til å føre tilsyn med og eventuelt straffe sine lærlinger.

Livegenskapet ble i opplysningstiden sett på som gammeldags og lite hensiktsmessig, men forsiktige forsøk på å avskaffe det møtte sterk motstand fra den jordeiende adelen. Noen tyske stater avviklet ordningen mot slutten av 1700-tallet, men det var først i løpet av 1800-tallet at den ble helt borte.

I Danmark var bondebefolkningen i alt vesentlig leilendinger, og de var underlagt arbeidsplikt for godseieren og begrensninger i retten til å forlate hjemstedet (stavnsbånd). Stavnsbåndet ble opphevet i 1788 som det første tiltaket i de såkalte landboreformene som kronprins Frederik (senere kong Frederik 6.) innførte. En sentral person i disse reformene var den norske juristen Christian Colbjørnsen.

I Norge var det aldri offisielt stavnsbånd, men det var likevel begrensninger i bevegelsesfriheten: For å bevege seg utenfor det sognet man bodde i, krevdes det tillatelse fra den lokale presten (presteattest), og permanent ut- og innflytting ble ført inn i kirkeboken. Ordningen ble avløst av et system med innenriks reisepass, som ble utstedt av den lokale amtmannen og måtte vises fram og viseres av fogden i det området man reiste i eller gjennom. Ordningen, som også fantes i mange andre stater, ble blant annet brukt til å holde oppsyn med omreisende handelsfolk og håndverkere (romani/tatere, romer og andre ikke-bofaste) og forhindre løsgjengeri.

Norske leilendinger og husmenn hadde jordleie- og (som oftest) arbeidsplikt, men den var kontraktsfestet og kunne reforhandles ved generasjonsskifte.

I den eneveldige staten var befolkningens ytringsfrihet og forsamlingsfrihet sterkt begrenset. Utgivelse av skriftlig materiale var underlagt sensur, og møter for å diskutere felles anliggender måtte som oftest skje i hemmelighet eller under dekke av andre formål. Det Nyttige Selskab i Bergen (grunnlagt i 1774) er et tidlig norsk eksempel på en slik forening.

I Sverige godkjente kong Adolf Fredrik i 1766 verdens første trykkefrihetslov. Etter Gustav 3.s statskupp i 1772 oppsto det diskusjon om denne loven fremdeles gjaldt, og kongen godkjente derfor en ny trykkefrihetsforordning i 1774. Den nye loven gjeninnførte forhåndssensur og fastslo prinsippet om «alt som ikke er uttrykkelig tillatt, er forbudt og kan påtales», og den innførte strengere straffer for overtredelse. Etter palassrevolusjonen i 1809 ble trykkefrihetsprinsippet tatt inn i den nye grunnloven (regeringsformen), og i 1812 kom en ny trykkefrihetslov som avskaffet sensursystemet.

Kong Christian 5. hadde innført tvungen forhåndssensur av alle bokutgivelser i Danmark i sin Danske Lov i 1683, og Norge fikk en tilsvarende bestemmelse i hans Norske Lov i 1687. Universitetets professorer sto for sensureringen, og godkjenningen, imprimatur, ble trykt i boken med sensorens navn. Da kong Christian 7.s livlege og nærmeste rådgiver Johann Friedrich Struensee kom til makten i 1770, avskaffet han denne ordningen med et reskript om uinnskrenket trykkefrihet, men dette ble omgjort etter at Struensee ble dømt for majestetsforbrytelse og henrettet i 1772.

En begrenset form for sensur, med etterhåndsvurdering og et generelt forbud mot skrifter av politisk innhold, ble gjeninnført i 1773, men ble i perioder lite håndhevet. I 1799 utstedte regjeringen, på initiativ fra Christian Colbjørnsen, noe som har vært omtalt som en generell trykkefrihetsforordning, men som i virkeligheten innebar forhåndssensur av de fleste bøker, og dødsstraffen for å utgi trykte oppfordringer til opprør mot monarken eller regjeringsformen ble opprettholdt.

Fram til midten av 1700-tallet var merkantilismen den dominerende økonomiske politikken i Europa. Den la vekt på beholdningen og reservene av edle metaller som mål på et lands rikdom, og overskudd i utenrikshandelen som det viktigste middel til å nå dette målet. I Preussen og noen andre tyske stater fikk læren en bestemt form, kameralismen, som la mer vekt på jordbruk og andre primærnæringer, økonomisk selvforsyning og statsmaktens rolle i nasjonaløkonomien. Dette førte blant annet til at mange fyrster begynte å understøtte utvalgte deler av nærings- og produksjonslivet, dels direkte som eier av bergverk og industriforetak, dels indirekte gjennom oppmuntring til effektivisering og nyvinninger innenfor de fleste næringer.

Kameralismen ble et forholdsvis kortvarig mellomspill før Adam Smiths verk Nasjonenes velstand fra slutten av 1770-årene av banet veien for liberalismen og dens vektlegging av frihandel og økonomisk egennytte som drivkrefter.

I Danmark-Norge hadde det fra 1500-tallet vært en del tilløp til direkte statlig eierskap i bergverk og andre naturressurser samt visse produksjonsbedrifter, men det kastet i mange tilfeller lite eller ingenting av seg, og virksomhetene måtte ofte avvikles eller selges til private eiere med betydelig tap. Viktigere var nok den kongelige «støtten» til private selskaper som drev handel og annen næringsvirksomhet eller målrettet, næringsfremmende forskning og folkeopplysning, for eksempel ved å la tiltaket få bruke betegnelsen «kongelig» i navnet eller offentlig godkjenning av vedtektene.

I Norge ble Det Trondhjemske Selskab (nå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab) grunnlagt i 1760, og mye av selskapets virksomhet i de første tiårene var praktisk orientert og fokuserte på samfunnsnyttige emner. Mange prester gikk inn i rollen som folkeopplysere og bidro – både med tidsskriftartikler og fra prekestolen – til å utbre kunnskap om dyrking og bruk av poteter og andre nyttevekster («potetprester»).