pantomime

I romertiden var pantomime en sjanger som kom til Roma fra Sør-Italia under keiser Augustus regjeringstid. Kjernen i denne sjangeren lå på dans og bevegelse, og maskerte utøvere spilte stumt sin rolle til akkompagnement av et orkester. Innholdet i stykkene var gjerne av seriøs karakter, basert på myter og legender.

Neste forekomst av pantomime som en sjangerbetegnelse finnes i Frankrike rundt 1700. Denne formen for pantomime, også kalt komisk pantomime, var en avlegger av commedia dell’arte. Mange av rollefigurene og mye av innholdet i disse pantomimene er hentet fra commedia dell’arte, men det er også klare forskjeller. Tjenerne Harlekin og Columbine har i pantomimen fått nye yrker og høyere status, og blitt forfremmet til et elskende par. Handlingen dreier seg rundt hvordan disse to skal få hverandre.

Denne formen for pantomime oppsto på markedsteatrene i Paris. Utøverne på markedsteatrene framviste akrobatikk og linedans i tillegg til å spille teater. Disse ferdighetene fikk konsekvenser for sjangerens utvikling, med vektlegging av fysisk spill. Fransk teaterlovgiving bidro også til dette, da loven periodevis gjorde sjangeren stum. Pantomimeteatrene benyttet seg da av musikk, ekspressivt kroppsspråk og tekstplakater for å komme rundt forbudet i de periodene dette varte.

I 1714 kom denne pantomimesjangeren til England, hvor den blant annet under John Rich skulle utvikles med et fokus på forvandlinger, forfølgelser og spesialeffekter. Dagens særegne, engelske sjanger – Christmas Pantomime – er en etterkommer av denne pantomimeformen. Disse engelske elementene fikk innpass i parisiske pantomimer i første halvdel av 1700-tallet, og som resultat oppstod en felleseuropeisk pantomimesjanger som ble spredt i hele verdensdelen.

I Norge ble denne typen pantomime framført for eksempel i 1751 i Trondheim, når «De hid ankomne Chinesiske Kunstnere», under ledelse av tyskeren Ferdinand Hallasch, viste en forestilling som inkluderte framvisning av «en her endnu ikke seet Pantomime, kaldet: Den ved Hexerie lykkelig blevne Elsker». En variant av denne typen pantomimer, riktignok formidlet i forkortet versjon og som ballett, spilles stadig hver sommer i Tivoli i København.

En tredje pantomimesjanger, ofte kalt historisk pantomime på plakaten, oppstod rundt 1780 ved underholdningsteatre i London og Paris. Teaterlovgivningen her tilsia at disse teatrene ikke hadde lov til å uttrykke seg på vers, men de kunne synge, og tidvis også snakke. Dette fikk konsekvenser for sjangerens utvikling og utforming. Fokus ble på handling, dans, musikk og sang og visuelle aspekter.

For å spille stykker i denne sjangeren, måtte man beherske dans og akrobatikk, men også fekting og riding. En rekke historiske pantomimer handlet om militære ledere og/eller historiske slag, og stykkene foregikk helt eller delvis på hesteryggen.

Et eksempel på et slikt stykke er General Marlboroughs Feldtslag og Død. Da det ble spilt i Trondheim i mars 1840, ble stykket avertert som en «stor historisk Pantomime med Fægtninger, Evolutioner, Combats tilhest og tilfods samt Storminger og Bombardement». Dette stykket hadde den nevnte general Marlborough som hovedperson, en historisk person som døde i 1722.

• mime
• commedia dell’arte
• drama
• teater