polonium

Den viktigste bruken av polonium er til fjerning av statisk elektrisitet på folier ved produksjon av papir og plast.

Polonium legert med beryllium blir brukt som en kilde for fremstilling av nøytroner.

Poloniummetall ble brukt som trigger i de første atombombene som ble fremstilt.

Polonium har også blitt brukt som lettvekts varmekilde for å drive termoelektriske celler i satellitter. Ett milligram polonium kan generere en effekt på 140 watt. Den radioaktive strålingen (alfapartikler) som sendes ut har svært kort rekkevidde og stopper ved kollisjoner med omgivende atomer. I kollisjonene frigjøres energi som varme. Denne typen varmekilde ble også brukt i de sovjetiske Lunokhod-kjøretøyene, som ble brukt til å utforske Månen, for å holde komponenter varme.

Polonium er et sjeldent grunnstoff som nesten ikke finnes naturlig. Mengden polonium i jordskorpen er for liten til å beregnes nøyaktig, men er estimert til rundt 0,2 ppq (2×10⁻¹⁴ masseprosent). Det forekommer som et kortlivet, radioaktivt stoff i naturlig uran på mindre enn 0,1 milligram per tonn.

Polonium ble først fremstilt i 1898 av Marie Curie og hennes mann Pierre. De ville finne ut hva som fikk det uranrike mineralet bekblende til å være fire ganger mer radioaktivt enn rent uran. Polonium var det første grunnstoffet som ble oppdaget på grunn av sine radioaktive egenskaper.

I 1910 fremstilte Marie Curie og André Louis Debierne 2 milligram av et stoff hvor 5 prosent bestod av poloniumisotopen polonium-210 fra to tonn bekblende.

I 1911 fikk Marie Curie Nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av radium og polonium.

Først da sterke nøytronkilder ble tilgjengelige, ble veibare mengder polonium fremstilt. Isotopen polonium-210 fremstilles i makromengder ved å bestråle vismut-209 med termiske nøytroner i kjernereaktorer. Det dannes da vismut-210, som desintegrerer med betastråling til polonium-210. Metallet kan lett fås elektrolytisk fra løsning eller ved termisk dekomponering av poloniumsulfid, PoS.

I anriket form foreligger polonium sammen med vismut, og disse grunnstoffene kan skilles ettersom poloniumsulfid er tyngre løselig enn sulfidet av vismut. En mer spesifikk separasjon av polonium fra løsninger er kvantitativ adsorbsjon på metall-overflater av sølv eller nikkel.

Produksjon av polonium er svært begrenset, og gjøres i form av polonium-210. Årlig produksjon er anslått til å være mindre enn 100 gram, og blir i det alt vesentlige gjort i Russland.

Polonium er et metallisk grunnstoff som er radioaktivt. På grunn av den sterke radioaktiviteten lyser poloniummetall i mørket med lyseblått lys, noe som skyldes ioniserende stråling som eksiterer gassene i luften rundt. I luft oksiderer polonium til polonium(IV)oksid, som har kjemisk formel PoO₂.

Kjemisk sett ligner polonium på tellur og på vismut. Det løser seg som Po⁴⁺-ioner i oksiderende syrer. I fortynnet saltsyre løser det seg som rosafargede Po²⁺-ioner, som raskt oksideres til gulfargede Po⁴⁺-ioner.

H₂Po er en lett flyktig og spaltbar kjemisk forbindelse. Av sulfider finnes polonium(II)sulfid, PoS. Av oksidene er det bare polonium(IV)oksid, PoO₂, som er vel karakterisert. I gassfase er polonium(IV)fluorid, PoF₆, rapportert som stabil. Enkelte polonater (forbindelser avledet av syren H₂Po) er kjent, blant annet Na₂Po og B₂Po.

Polonium eksisterer i to allotrope modifikasjoner, α-Po og β-Po.

• radioaktivitet
• kalkogener
• metall
• grunnstoff
• periodesystemet
• Marie Curie

• Periodesystemet.no: polonium