rhenium

Rheniummetall er kostbart og brukes bare til formål hvor de spesielle egenskapene (blant annet høyt smeltepunkt, styrke ved høye temperaturer og katalytiske egenskaper) er av stor betydning. Rhenium brukes i kombinasjon med wolfram, molybden, iridium eller platina i termoelementer for svært høye temperaturer. Det blir videre brukt som legeringsgrunnstoff i wolfram og molybden i glødetråder, elektriske kontakter og spesielle elektroniske komponenter.

Rhenium er et sjeldent grunnstoff. Jordskorpen inneholder anslagsvis 0,7 ppb (7·10⁻⁸ vektprosent) rhenium.

Rent rhenium finnes ikke fritt i naturen, men det forekommer stort sett som sporelement i andre mineraler. Rhenium opptrer i små konsentrasjoner i pegmatitter og pneumatolytiske bergarter sammen med mineraler som molybdenitt og kobbersulfid. Disse kan inneholde 0,3 prosent rhenium. Dessuten finnes små mengder rhenium i mineraler som gadolinitt, columbitt og tantalitt, og i enkelte forekomster av platina og kobberskifer.

Først i 1994 fant russiske mineraloger et rent mineral av rhenium på vulkanen Kudriavy på den russiske øya Iturup. Mineralet viste seg å være nesten rent rheniumsulfid, ReS₂, og så ut som grafitt, men hadde en tetthet på 7,5 gram per kubikkcentimeter, noe som er uvanlig høyt for et mineral. Det ble funnet sporelementer av rhenium i avgassene til vulkanen, men disse var alt for lave til å kunne forklare en vekstrate for rheniumsulfidet på flere gram per dag, så dannelsesprosessen er fremdeles ukjent.

Siden forekomsten av rhenium er såpass liten, er metallet relativt dyrt med en råvarepris som etter år 2000 har svingt mellom 6 og 80 kroner per gram, hvilket plasserer det blant de ti dyreste kommersielle metallene.

Rhenium ble oppdaget i 1925 av de tyske kjemikerne Walter og Ida Noddack og Otto Berg ved røntgenspektralanalyser av preparater fremstilt ved opparbeidelse av mineralene columbitt og tantalitt. Tre år senere lyktes det Walter og Ida Noddack å fremstille ett gram rent rhenium fra 660 kilo molybdenitt fra Norge. Rhenium var det siste stabile, ikke-radioaktive og naturlig eksisterende grunnstoffet som ble oppdaget og plassert i periodesystemet.

Rhenium har fått sitt navn etter Rhenus, som er det latinske navnet for elven Rhinen.

Rhenium fremstilles fra konsentrater av molybdenitt som ved røsting avgir flygestøv og gasser som inneholder rhenium(VII)oksid, Re₂O₇. Ved å behandle flygestøvet og gassen med vann får man en sur løsning av perrheniumsyre, HReO₄. Ved tilsetning av kaliumklorid eller ammoniakk får man henholdsvis kaliumperrhenat, KReO₄, og ammoniumperrhenat, NH₄ReO₄.

Pulver av rheniummetall fås ved reduksjon av perrhenatene med hydrogen ved høy temperatur. Dette omdannes til kompakt metall med sintring ved høye temperaturer.

Rhenium kan også fremstilles ved spalting av rheniumhalogenider eller elektrolyse.

Rhenium er svært stabilt i tørr luft ved vanlige temperaturer, og vil først korrodere i betydelig grad av oksygen ved temperaturer over 1000 °C. I fuktig luft korroderer finfordelt rhenium gradvis til perrheniumsyre, HReO₄, allerede ved romtemperatur.

Rhenium påvirkes i liten grad av normale syrer som saltsyre, flussyre og kald svovelsyre, men oksiderende syrer som salpetersyre og varm svovelsyre oksiderer metallet raskt til perrheniumsyre.

Rhenium(VII)oksid, Re₂O₇, er relativt flyktig og sublimerer over 250–300 °C.

I kjemiske forbindelser opptrer rhenium med oksidasjonstallene +IV og +VII som de mest stabile. Rhenium har det videste spennet av oksidasjonstall for innskuddsgrunnstoffene, fra –III til +VII.

Rhenium er superledende ved temperaturer under 2,4 K (kelvin).

• grunnstoff
• periodesystemet
• metall

• Periodesystemet.no: rhenium