seaborgium

Seaborgium har ingen praktiske bruksområder utenom til ren kjerneforskning. Det blir spesielt brukt i utforskning av kjernestabilitet i deformerte kjerner i supertunge grunnstoffer, men også de kjemiske egenskapene er interessante å utforske.

Seaborgium ble oppdaget i 1974 av en forskergruppe fra Lawrence Berkeley Laboratory (Albert Ghiorso, Glenn T. Seaborg og medarbeidere) og en gruppe fra Lawrence Livermore National Laboratory (E. Kenneth Hulet og R. W. Lougheed) i California, USA. De fremstilte seaborgium ved å bestråle californium med nøytronrike oksygenioner, og målte halveringstiden til produktet og alfastråling med en energi på 9,06 MeV. En etterfølgende alfapartikkel hadde en energi som tilsvarer alfaenergien ved desintegrasjonen av rutherfordium-259 og beviste at isotopen seaborgium-263 var produktet som hadde blitt dannet.

Omtrent samtidig gjorde også den russiske kjemikeren Georgij Flerov og medarbeidere ved Joint Institute for Nuclear Research i Dubnai Russland et forsøk på å fremstille grunnstoffet. Den russiske gruppen bestrålte blyisotoper med krom-54-ioner. De observerte svært kortlivede produkter som spontanfisjonerte, og antydet at de hadde laget seaborgium-259. Imidlertid forsøkte senere en annen russisk gruppe å bekrefte eksperimentet, der de fant at de spontanfisjonerende atomene var rutherfordium-256 og ikke seaborgium som først påstått.

Etter at en annen gruppe ledet av Ken Gregorich og Darleane Hoffman ved Berkeley gjennomførte et nytt eksperiment, kunne de bekrefte resultatene fra de tidligere amerikanske eksperimentene. Dette medførte at Ghiorso og hans medarbeidere ble kreditert oppdagelsen av det nye grunnstoffet.

Seaborgium-263 kan produseres ved at man bestråler californium-249 med ioner av oksygen-18, i henhold til følgende reaksjonsligning:

\[\ce{^249Cf + ^18O -> ^263Sg + 4^1n}\]

Seaborgium-266 kan fremstilles i en kjernereaksjon mellom curium-248 og neon-22:

\[\ce{^248Cm + ^22Ne -> ^266Sg + 4^1n}\]

Man klarer å lage noen få seaborgiumatomer per time, men grunnstoffet er så ustabilt (radioaktivt) at de fleste atomene går i stykker etter bare noen sekunder.

Seaborgium er plassert i gruppe 6 i periodesystemet, under molybden og wolfram.

De første forsøkene på å undersøke kjemien til seaborgium ble foretatt med gass-termo-kromatografi av flyktig oksidklorid, SgO₂Cl₂. Oksidkloridet ble fremstilt ved at et seaborgiumatom ble termalisert og tilsatt en blanding av oksygen og saltsyre:

\[\ce{Sg + O2 + 2HCl -> SgO2Cl2 + H2}\]

Utfellingen av oksidkloridet ble lokalisert og sammenliknet med molybdens og wolframs oksidklorider. Resultatet viste at seaborgium danner beslektede forbindelser tilsvarende de med metallene i gruppe 6.

Senere har det blitt laget SgO₃ og SgO₂(OH)₂, som også tilsvarer kjente forbindelser av molybden og wolfram.

I vandige løsninger foreligger seaborgium i oksidasjonstrinn +VI. Fra en HNO₃/HF-løsning vil seaborgium elueres fra en kationbytter som SgO₂F₂ eller som anion [SgO₂F₃]^- på linje med molybden og wolfram, men i 0,1 M HNO₃ elueres ikke seaborgium, i motsetning til molybden og wolfram.

• periodesystemet
• grunnstoff
• kjernefysikk
• radioaktivitet

• Periodesystemet.no: seaborgium